Barnesoldaten som ble rap-stjerne

Jeg har bare ett ønske med å skrive denne saken - å spre kunnskap om Emmanuel Jal, barnesoldaten fra Sør-Sudan som ble rap-stjerne. Han er ingen alminnelig rap-artist. Han er en traumatisert rap-artist som skriver tekster med et genuint budskap basert på selvopplevde hendelser fra livet som barnesoldat i en av Afrikas mest grusomme konflikter de siste ti-år, nemlig borgerkrigen i Sudan.

Emmanuel Jal har mange liv på samvittigheten. Som barnesoldat ble han indoktrinert til kun å ha ett mål; å drepe så mange muslimer som mulig. Mange år etter er Emmanuel ute av krigshelvetet og har snudd mørke, destruktive krefter til et positivt, konstruktivt håp gjennom grunnleggelsen av organisasjonen Gua Africa og gjennom sin egen musikk. Hans viktigste prosjekt er å bygge skoler i Sudan, og inne på sidene til Gua kan man se hva slags prosjekter de driver og hvordan man konkret kan støttet dem.

I myriaden av hjelpeorganisasjoner og velmente bistandsprosjekter er det alltid tilfredsstillende å finne den spesielle historien som skiller seg fra alt annet og som viser at enkeltmennekser kan gjøre en forskjell. Emmanuels historie er så spesiell og sterk at det har blitt dokumentarfilm av livet hans. Filmen War Child, som forøvrig også er navnet på hans nye plate, har allerede høstet fem priser. Under Bergen internasjonale filmfestival i oktober i år, vant War Child prisen for beste dokumentar. I snutten under kan du se et intervju med filmskaperen Christian Karim Chrobog gjort av Mark Leon Goldberg på FN-bloggen UN Dispatch nylig:



I filmklippet på War Childs hjemmeside får vi se en kort smakebit fra filmen. Som du har sett i intervjuet over, sier filmskaper Chrobog at Emmanuel allerede i ung alder hadde en slags stjernestatus og at han har en utstråling og en evne til å skape relasjoner til andre mennesker som er helt unik. I traileren snakker Emmanuel direkte til oss, og selv gjennom det lille skjermbildet og korte møtet kan man formelig kjenne hans engasjement og karisma.

Det fantastiske med historien om Emmanuel Jal er hvordan det er mulig at et så gjennomtraumatisert menneske faktisk klarer å overleve og å leve. Men han stopper ikke der; han klarer å bruke talentet sitt til å skape musikk som blir populær, ikke bare i afrikanske land, men også i rap-ens hjemland USA og i Europa. Dessuten har han dristet seg til å kritisere rap-ere som lefler med vold i sine tekster. Han kan gjøre det. Hans opplevelser fra krigshelvete gjør hans kritikk legitim.

Emmanuel har mange gode hjelpere. Men jeg og du er en del av hans apparat. Han kommuniserer gjennom oss, eller gjennom det såkalte Web 2.0. Ikke gjennom tradisjonell kampanjer. Nei, det er gjennom blogging, Youtube, film, musikk og nettsider at hans budskap når oss. Det gjelder å være der målgruppen er.

Store deler av hans musikk-inntekter går til hans prosjekter i Sudan. Det gir meg en følelse av enormt håp! Når tidligere barnesoldater selv kan bidra til utvikling må jo alt være mulig i denne tilsynelatende skakk-kjørte verden. Jeg avslutter med Emmanuel Jal selv, god fornøyelse!

Noe du trenger - Google lager det!

Snart kan man vel måle feber også med Google! På Google Flu Trends kan i alle fall amerikanere se når en ny influensaepidemi er på vei. Og godt er det, så kan man jo stenge seg inne, skalke alle luker og vente til både melkemann, avisbud og postbud har dratt forbi (er det ikke sånn at disse fremdeles driver og kommer på dørene til folk i USA? Hvis ikke foreslår jeg å relansere yrkene, tror det er et økende behov for å få sysselsatt en del folk der borte i tida som kommer).

Det er jo rett og slett genialt - tenk på alt vi kan måle som vi nå kan komme i forkjøpet! Omgangssyke, avensyke, godtesyke, spillegalskap, trangere tider, varmere badevann, skattefuten, lisensjegere, treningsnarkomani, vanlig narkomani, skjørtejegere, lurendreiere, god stemning, sure miner, slett spill, munn- og klovsyke, skrapesyke, kugalskap, rabies, helt alminnelig snue, eksamensangst, støv på hjernen, julenissen, ja det finnes ikke grenser, bare å sette igang Google!

Jonas Gahr Støre - et politisk idol

Utenriksminister Jonas Gahr Støre gjestet Studentersamfunnet i Bergen 11.11.08.
Utensriksministerens innlegg ( som også kan sees i sin helhet på nett-tv) er en del av Utenriksdepartementets Refleks-prosjekt som har som undertittelen "norske interesser i en globalisert verden".

Prosjektet består blant annet av en foredragsrekke som utenriksministeren reiser rundt med for å løfte problemstillinger knyttet til blant annet menneskerettigheter frem, for deretter å se på hvordan disse reflekteres i vårt samfunn. Derav navnet Refleks. Foredraget var også en markering av FNs Verdenserklæring om menneskerettighetenes 60-årsdag, som vi feirer 11.12.08! Tre ganger hurra!

Å si at innlegget var knakende bra føles nesten som et understatement. Jonas Gahr Støre fremstår som et ekte politisk idol. Det føles fristende å sammenligne med en nyvalgt president, men fullt så langt skal jeg ikke dra det. Men at han er en antipolariserende kraft i norsk politisk liv og en befriende konstruktiv røst i norsk politisk debatt er hevet over enhver tvil. Han kan både lytte, snakke og argumentere. Det er tre ting på en gang, og hadde alle norske politikere sett til Jonas, hadde vi kanskje fått utrettet en hel del mere.

For vi har virkelig alle forutsetninger i dette landet til å få til alt vi vil. Selv i motbakke synes det som om vi seiler i medvind - i alle fall sammenlignet med verden forøvrig. Det mest befriende med utenriksministerens retorikk er at den alltid har et snev av det internasjonale. Og det er, er min påstand, ikke bare fordi han henter det opp av verktøykassen som er merket utenriksminister i regjeringens redskapsbod. Nei, det er fordi han bare er sånn. Han har god gammeldags dannelse, er en diplomat (tenk det da, også i politikken av alle plasser), har internasjonal bakgrunn, har erfaringer fra Røde Kors' internasjonale hjelpearbeid, kort sagt, han er en ekte statsmann. I tillegg snakker han engasjert og jeg som sitter i publikum får følelsen av å være nær noe ekte, noe genuint.

Etter innlegget fikk flere anledning til å stille Gahr Støre spørsmål eller ta opp saker de mener krever ekstra fokus. Sakene som ble belyst var bistand og hvorvidt norske bistandspenger styres av norske økonomiske interesser i valg av mottakerland, spørsmålet om Vest-Sahara, juridisk-tekniske spørsmål rundt Norges forhold til den europeiske menneskerettighetsdomstolen, norsk våpenindustri og hvordan norskproduserte våpen faktisk kan havne i feil hender og palestinaspørsmålet, for å nevne noen.

Gahr Støre svarte seg gjennom alle spørsmål og klarte seg godt, til tross for at vinklingen på noen av spørsmålene var mer kinkig enn han kanskje hadde ønsket seg. Et politisk idols viktigste egenskap må jo være å kunne overbevise en forsamling om at det finnes minnelige løsninger på nærmest alle verdens problemer. Det er nemlig følelsen jeg sitter igjen med. Han gir oss en positiv tro på fremtiden. Og det føles utrolig viktig og godt. Selv om jeg innerst inne vet at Jonas ikke kan løse alt, kjenner jeg på tryggheten av å ha en voksen ved min side som alltid vet råd, uansett hva som skjer!

Jonas Gahr Støre er mitt politiske og personlige idol. Les innlegget hans (eller boken som kom for noen dager siden) og du vil med ett ha fått deg et nytt idol du også!

The Girl Effect - noe å strekke seg etter

Først av alt vil jeg at du skal bruke et par minutter på å se snutten under:

The Girl Effect

Denne lille videosnutten er noe av det mest effektfulle jeg har sett innen kampanjer knyttet til bistand i utviklingsland.

Det er seks grunner til at dette er et utmerket stykke kommunikasjon:

1. Den er enkel - ingen bilder av lidende barn, kun ord og tekstbrokker som tidvis er animert.

2. Den inneholder elementer av noe uventet - løsningen på verdens fattigdomsproblem er "A girl! "

3. Den er konkret - vi er helt nede på mikronivå og for vårt indre øye ser vi både jenta, kua, skoleuniformen etc.

4. Den er troverdig - hele konsekvensrekken bygger på logikk som er "umulig" å benekte: "Invest in a girl and she will do the rest".

5. Den spiller på følelser - musikken er et perfekt dramaturgisk grep og går rett inn i ryggmargen, tekstbrokkene som varer kun i få sekunder spiller på våre dypeste emosjonelle og moralske reflekser.

6. Den er en perfekt narrativ - vi blir med på en reise som, til tross for totalt fravær av bilder, levende forteller om den fattige jentas histore. Historien forteller om jentas tilsynelatende mulige vei ut av fattigdom og til syvende og sist om hvordan vi kan få en slutt på verdens fattigdomsproblem.

Det viktigste av alt med The Girl Effect er imidlertid at den er handlingsutløsende. Man får en umiddelbar følelse av at man som enkeltperson kan bidra, at det nytter. Det er i seg selv en bragd!

Kampanjen er laget for byrået W&K Portland og Nike Foundation av manvsmagnet og Curious Pictures, mens blant annet den humanitære organisasjonen Care har eierskap til kampanjen. Hele kampanjen er selvsagt fundamentert på blant annet FNs statistikker og kunnskap om unge jenter som en av de mest marginaliserte gruppene i utviklingsland og dermed også den gruppen der potensialet for utvikling er størst.

Oppsummert: Kampanjen viser hvor effektfullt konsis bruk av ord og enkel animasjon kan være.
Kampanjen har forøvrig noen fabelaktige nettsider.

Et eksempel til etterfølgelse!