Syndig reklame eller uberegnelig Internett?

Debatten raser for tiden i Norge om politisk reklame på tv. Og kommunikasjonsrådgivere fra øst og vest kaster seg villig på, også jeg. Men det slår meg at debatten, sett i en litt større sammenheng enn den norske, fremstår som noe passé.

Bakgrunnen for debatten er Den europeiske menneskerettighetsdomstolen beslutning om at politiske reklame i Norge ikke kan tillates bare i noen medier, men utelukkes i andre. Enten alle eller ingen. Derfor må norsk lovverk endres og vi blir vi nødt til å forholde oss til tv-reklame for politiske partier i fremtiden. For mange er dette en viktig seier for ytringsfriheten.

Det jeg finner interessant med denne debatten er ikke hvorvidt ytringsfriheten seirer eller det selvmotsigende faktum at politisk reklame faktisk er lovlig, bare ikke på tv. Nei, det interessante er at debatten ligner mistenkelig på en diskusjon vi har hørt før:

Synda er komen til jorda. Men vi vil ikkje ha ho i fargar.

Einar Førdes parodi på debatten om fargefjernsynets inntog i det uskyldsrene Norge, illustrerer den norske folkesjelas innebygde skepsis til ny teknologi. Jeg skal ikke gå inn på teorier om hvorfor vi er så treige her til lands, men det er vel ikke veldig overraskende om variabelen egalitær finnes i et gitt datagrunnlag. Med et islett av norsk protestantisk pietisme.

Det er jo en nedarvet refleks i det norske folk at reklame - det er fali' det. Eller det var det, inntil vi fikk TV2. Alle vet jo at reklame kan få deg til å handle helt mot dine egen vilje, du kan komme til å kjøpe et produkt du ikke trenger eller til og med oppdage et produkt du ikke ante at fantes. I kapitalismens syndige navn kan du bli manipulert til å handle irrasjonelt, hvem har vel lyst til det?

Vel, forsøk på satire til side. Det finnes etterhvert gode data på hvordan reklame påvirker folk. En god produktreklame kan til en viss grad mobilisere nye kjøpergrupper, men ofte virker reklame forsterkende på våre allerede eksisterende preferanser og holdninger. Et godt eksempel er Grandiosa-reklamen. Vi seere søker etter selvbekreftelse, og får vi det, smelter vi som smør. De samme prinsippene gjelder for politisk reklame. Undersøkelser fra land der politisk reklame på tv er lovlig, viser at denne typen kommunikasjon med velgerne ikke nødvendigvis mobiliserer nye velgergrupper, men de forsterker synspunktene hos velgere som allerede har bestemt seg. Noen ganger kan velgere på vippen få gode grunner til ta et standpunkt. Bare de politiske partiene som tør å strekke strikken helt ut, kan klare å kapre nye velgergrupper. I norsk sammenheng vil kanskje FrP være i en slik posisjon. Men i de aller fleste tilfeller er velgere "bannerblinde" også overfor tv-reklame - vi siler informasjon og overser det vi opplever som masete eller irrelevant.

Reklamens effekt på velgere og hvorvidt små og store partier har ulike konkurransevilkår for produskjon av tv-reklame, det er disse momentene debatten i stor grad har dreid seg om så langt. Det jeg ønsker å peke på er hvor avleggs denne debatten i realiteten er. Mens vi debatterer tv-reklame, holder verden rundt oss på med helt andre og viktigere ting. Det vi heller bør bruke vår dyrebare tid på er å tilegne oss kunnskap om helt andre og nye kommunikasjonskanaler.

Det amerikanske valget vi nettopp har lagt bak oss ble et historisk valg - på mer enn én måte. Ikke bare fikk amerikanerne en relativt ung svart president, men han danket også ut sin konkurrent ved hjelp av Internett! Analyser i etterkant viser at Internett og sosiale medier trolig var den viktigste årsaken til at Obama greide å mobilisere nok velgere. Men ikke bare utnyttet han sosiale medier som kommunikasjonskanal, han fikk også inn mye penger til sin egen valgkamp på denne måten. Noen av disse millionene gikk faktisk til å lage en halvtimes tv-reklame. Det viktige her er at hans kampanje-organisjon tok innover seg det viktigste innen politisk (og kanskje all) kommunikasjon anno 2008; man må være tilgjengelig på alle flater og møte velgerne der de er.

Det spesielle med sosiale medier, til forskjell fra en enveis tv-reklame, er at de er dialogbaserte. Der reklame er informasjon er Internett og sosiale medier kommunikasjon. I de sosiale mediene er det brukeren som bestemmer. Alt som brukeren ikke finner interessant eller relevant, styrer hun unna. Det stiller helt andre krav til kommunikasjon: lytt først, lær og ager etterpå! Mange hevder at McCains valgkamp ikke nådde opp nettopp fordi han ikke greide å mobilisere Native-generasjonen, eller de som har vokst opp med Internett. Han skal dessuten ha gått åpent ut og sagt at han ikke forstår seg på verken e-post eller Internett. Han er altså ikke engang en Internet-Immigrant!

Jeg skjønner at tv-reklame for politiske partier trigger en nerve i det norske folk. Vi har da greid oss uten så lenge, dessuten er det skattebetalernes penger som går til å lage disse kampanjene. Reklame generelt og tv-reklame spesielt er en svært dyr kommunikasjonsform. Bruk av Internett og sosiale meider er i prinsippet gratis, samtidig som det i enkeltes øyne er både skummelt og uberegnelig. Derfor kreves det en kontinuerlig utvikling og oppdatering av kunnskapen om hvordan man når sine målgrupper. Og tid er penger. Obama ansatte en egen "new media director" for å lede sin internettkampanje (som også innebar å utvikle en egen iPhone-applikasjon), en kampanje som har blitt omtalt som en bortimot perfekt internettkampanje. Også, eller kanskje særlig, i sosiale medier er nøye planlagte og spesialtipassede strategier påkrevd for å lykkes. Den største forskjellen er imidlertid ikke pengebruken, men det demokratiske aspektet ved det. Internett og sosiale mediers iboende demokratiske kraft er det viktigste argumentet for å ta denne kanalen på alvor. Det vil styrke demokratiet når velgerne deltar på egne premisser og ikke får tredd budskap nedover hodene sine.

Kan man si gud i HEF?

På et møte i navnefestutvalget i Human-etisk forbund her om dagen begynte forsamlingen å diskutere hvorvidt vi har "lov" til å bruke religøst ladede begreper sånn som "gud", "herregud" og "jøss". En diskusjon om tilsynelatende bagatellmessige ting fikk fart på seg: HEF er et livsynsnøytralt alternativ, men ikke et trossamfunn. Er det da lov å bruke begreper, særlig med tanke på situasjoner der man representerer HEF, som alluderer til religiøse skikkelser eller begreper?

Spørsmålet er like besnærende som prinsipielt, og jeg er tilhenger av besnærende prinsipielle debatter. Mitt medlemsskap i HEF er inngått på prinsipielt grunnlag - jeg vil bruke mine krefter på å jobbe for universelle menneskerettigheter som inkluderer absolutt alle mennesker. Jeg er et postmoderne menneske som har kastet det religiøse åket av meg, for å si det med en forslitt klisjé. Jeg tar konsekvensen av den vitenskapelige æra i menneskehetens historie - jeg satser på at det finnes gode vitenskapelige forklaringer. Skjønt, jeg har også tatt inn over meg at vi er kommet kort på vår ferd mot allvitenhet, og at vi derfor må akseptere å leve med store huller i vår kunnskap. Da føles det riktig å basere seg på det vi faktisk vet. En av de få tingene jeg med sikkerhet vet er at alle mennekser er likeverdige og har universelle og ukrenkelige rettigheter som enkeltindivider. Uansett kjønn, rase, religion og alle mulige andre variabler som har innvirkning på menneskets livsløp.

Det er viktig å understreke at religionsfrihet er én av mange rettigheter som utgjør grunnlaget for Folkeretten. Jeg avviser ingens personlige tro. Jeg ønsker ikke et samfunn der jeg eller en gruppe eller hvem som helst andre skal styre menneskers indre liv og tanker. Og det er her vi kommer til det prinsipielle. Å tro at man ved å melde seg inn i HEF løsriver seg fra alt som kan lukte av religion er tull! Å være medlem i HEF betyr at man respekterer at andre mennesker både tror og utøver sin religion. I prinsippet kan en troende, det være seg kristen, muslim, buddhist, eller hva som helst annet, være fullverdig medlem av HEF. Under den forutsetning at man har en felles enighet om at HEF ikke er verken arena for eller en erstatning for et religiøst trossamfunn. HEF er en livsynsnøytral organisasjon for mennekser som ønsker et meningsfellesskap basert på troen på menneksets ukrenkelige rettigheter, og som tilbyr mennekser såkalte overgangsseremonier, sånn som navnefest, vigsel, konfirmasjon og gravferd.

Ok, det var det livsynsnøytrale prisnippet. Så kommer vi til et kanskje enda mer interessant prinsipp - nemlig det språklige. Som cand. philol.-utdannet og språkmenneske er det alltid givende å diskutere språk og språkbruk. Det engasjerer de fleste, enten man diskuterer dialekter, slæng, nyord osv. Ofte er det de som har hatt minst befatning med språkundervisning som er mest bastante - som jo ofte er tilfelle i andre faglige sammenhenger også. Det jeg synes er den aller mest interessante delen av språkdiskusjoner er imidlertid det rent språkfilosofiske eller språkvitenskapelige. Ofte kan slike diskusjoner kokes ned til etymologi, dvs. læren om ords opprinnelse. Et relevant ord i disse tider er opprinnelsen til ordet jul. Det kommer fra det norrøne, altså førkristne, ordet jól eller jólablot, som var navnet på midtvinterfesten. Man tror at ordet betydde offerfest eller vending av året. Min julefeiring baserer seg nokså mye på denne tradisjonen, nemlig at vi på den aller mørkeste tida av året feirer lyset som snart kommer, men selvsagt også på egne familietradisjoner. Jeg kan ha stjerne i toppen av treet, fordi stjerne for meg symboliserer et himmellegeme som ligner sola vår, det livgivende lyset vi ikke kan leve uten, og ikke Betlehemsstjernen. Jeg slipper altså å ha en forgylt ananas i toppen, slik enkelte "rettroende" HEF-ere mener man må ha.

Så langt om språk og språkfilosofi. Men jeg har ennå ikke kommet til spørsmålet jeg tar opp innledningsvis: Kan man si gud i HEF? Svaret mitt, basert på en språkfilosofisk og kulturologisk idé som jeg skal komme tilbake til, er ja! Språk er bærer av vår historie. Ingen kan leve løsrevet fra vår felles historie, gjennom å uttrykke seg språklig settes vi inn i en historisk kontekst. Dessuten har språk ulike funksjoner. Noen ganger er språk presise uttrykk for våre indre følelser, det er emosjonelt basert og uttrykt på mikronivå. Andre ganger er språket vårt en del av en større kulturell kontekst, vi uttrykker oss i samsvar med forventniger rundt oss. Gud, herregud, jøss, faen, helvete, dæven, fanden osv. er alle utropsord eller banneord som brukes for å understreke eller forsterke betydningen av ord, deler av eller hele setninger. Vi trenger denne typen ord i språket, ofte i sammenhenger der vi ikke har tid til å tenke ut en lang formulering der en mengde ord kanskje kunne erstattet vår forbauselse, forferdelse, overraskelse etc. Det interessante her er at ordene jeg har ramset opp ovenfor er alle ord som er direkte religiøse benevelser eller som alluderer til religiøse eller anti-religiøse skikkelser. For oss ikke-religiøse bør det være like uproblematisk å si herregud som helvete (for jeg tviler på at noen ville stille spørsmålet: Kan en HEF-er si "helvete"?). Gud er avhengig av helvete, inget helvete uten gud. Helvete og gud er religiøse "oppfinnelser" og eksisterer ikke i min metafysiske verden. Begge begrepene er i virkeligheten bare tomme begreper, som kulturoligisk og språkvitenskapelig sett har blitt fylt med et følelsesladd innhold gjennom flere tusen år. Jeg kunne like gjerne sagt noe helt annet. Men da ville ingen i min språklige kontekst, altså mennekser rundt meg, skjønne når jeg forsøkte å understreke eller utheve noe, eller for å si det på en annen måte: Ingen ville skjønne når jeg ble forbanna! (Å forbanne noen kommer vel også strengt tatt fra den religiøse sfære ...?)

Konklusjonen er at en human-etiker fint kan bruke "religiøst ladede" ord. I prinsippet er disse ordene, for de fleste av oss, tømt for sitt religiøse innhold, sett fra et språklig og kulturologisk perspektiv. Det samme skjer når ord og vendinger brukes så mye at de til slutt blir forslitte klisjeer. Men i offisielle sammenhenger, i seremonisammenheng der man representerer HEF, skal man selvsagt ikke banne i kjærka!

Barnesoldaten som ble rap-stjerne

Jeg har bare ett ønske med å skrive denne saken - å spre kunnskap om Emmanuel Jal, barnesoldaten fra Sør-Sudan som ble rap-stjerne. Han er ingen alminnelig rap-artist. Han er en traumatisert rap-artist som skriver tekster med et genuint budskap basert på selvopplevde hendelser fra livet som barnesoldat i en av Afrikas mest grusomme konflikter de siste ti-år, nemlig borgerkrigen i Sudan.

Emmanuel Jal har mange liv på samvittigheten. Som barnesoldat ble han indoktrinert til kun å ha ett mål; å drepe så mange muslimer som mulig. Mange år etter er Emmanuel ute av krigshelvetet og har snudd mørke, destruktive krefter til et positivt, konstruktivt håp gjennom grunnleggelsen av organisasjonen Gua Africa og gjennom sin egen musikk. Hans viktigste prosjekt er å bygge skoler i Sudan, og inne på sidene til Gua kan man se hva slags prosjekter de driver og hvordan man konkret kan støttet dem.

I myriaden av hjelpeorganisasjoner og velmente bistandsprosjekter er det alltid tilfredsstillende å finne den spesielle historien som skiller seg fra alt annet og som viser at enkeltmennekser kan gjøre en forskjell. Emmanuels historie er så spesiell og sterk at det har blitt dokumentarfilm av livet hans. Filmen War Child, som forøvrig også er navnet på hans nye plate, har allerede høstet fem priser. Under Bergen internasjonale filmfestival i oktober i år, vant War Child prisen for beste dokumentar. I snutten under kan du se et intervju med filmskaperen Christian Karim Chrobog gjort av Mark Leon Goldberg på FN-bloggen UN Dispatch nylig:



I filmklippet på War Childs hjemmeside får vi se en kort smakebit fra filmen. Som du har sett i intervjuet over, sier filmskaper Chrobog at Emmanuel allerede i ung alder hadde en slags stjernestatus og at han har en utstråling og en evne til å skape relasjoner til andre mennesker som er helt unik. I traileren snakker Emmanuel direkte til oss, og selv gjennom det lille skjermbildet og korte møtet kan man formelig kjenne hans engasjement og karisma.

Det fantastiske med historien om Emmanuel Jal er hvordan det er mulig at et så gjennomtraumatisert menneske faktisk klarer å overleve og å leve. Men han stopper ikke der; han klarer å bruke talentet sitt til å skape musikk som blir populær, ikke bare i afrikanske land, men også i rap-ens hjemland USA og i Europa. Dessuten har han dristet seg til å kritisere rap-ere som lefler med vold i sine tekster. Han kan gjøre det. Hans opplevelser fra krigshelvete gjør hans kritikk legitim.

Emmanuel har mange gode hjelpere. Men jeg og du er en del av hans apparat. Han kommuniserer gjennom oss, eller gjennom det såkalte Web 2.0. Ikke gjennom tradisjonell kampanjer. Nei, det er gjennom blogging, Youtube, film, musikk og nettsider at hans budskap når oss. Det gjelder å være der målgruppen er.

Store deler av hans musikk-inntekter går til hans prosjekter i Sudan. Det gir meg en følelse av enormt håp! Når tidligere barnesoldater selv kan bidra til utvikling må jo alt være mulig i denne tilsynelatende skakk-kjørte verden. Jeg avslutter med Emmanuel Jal selv, god fornøyelse!

Noe du trenger - Google lager det!

Snart kan man vel måle feber også med Google! På Google Flu Trends kan i alle fall amerikanere se når en ny influensaepidemi er på vei. Og godt er det, så kan man jo stenge seg inne, skalke alle luker og vente til både melkemann, avisbud og postbud har dratt forbi (er det ikke sånn at disse fremdeles driver og kommer på dørene til folk i USA? Hvis ikke foreslår jeg å relansere yrkene, tror det er et økende behov for å få sysselsatt en del folk der borte i tida som kommer).

Det er jo rett og slett genialt - tenk på alt vi kan måle som vi nå kan komme i forkjøpet! Omgangssyke, avensyke, godtesyke, spillegalskap, trangere tider, varmere badevann, skattefuten, lisensjegere, treningsnarkomani, vanlig narkomani, skjørtejegere, lurendreiere, god stemning, sure miner, slett spill, munn- og klovsyke, skrapesyke, kugalskap, rabies, helt alminnelig snue, eksamensangst, støv på hjernen, julenissen, ja det finnes ikke grenser, bare å sette igang Google!

Jonas Gahr Støre - et politisk idol

Utenriksminister Jonas Gahr Støre gjestet Studentersamfunnet i Bergen 11.11.08.
Utensriksministerens innlegg ( som også kan sees i sin helhet på nett-tv) er en del av Utenriksdepartementets Refleks-prosjekt som har som undertittelen "norske interesser i en globalisert verden".

Prosjektet består blant annet av en foredragsrekke som utenriksministeren reiser rundt med for å løfte problemstillinger knyttet til blant annet menneskerettigheter frem, for deretter å se på hvordan disse reflekteres i vårt samfunn. Derav navnet Refleks. Foredraget var også en markering av FNs Verdenserklæring om menneskerettighetenes 60-årsdag, som vi feirer 11.12.08! Tre ganger hurra!

Å si at innlegget var knakende bra føles nesten som et understatement. Jonas Gahr Støre fremstår som et ekte politisk idol. Det føles fristende å sammenligne med en nyvalgt president, men fullt så langt skal jeg ikke dra det. Men at han er en antipolariserende kraft i norsk politisk liv og en befriende konstruktiv røst i norsk politisk debatt er hevet over enhver tvil. Han kan både lytte, snakke og argumentere. Det er tre ting på en gang, og hadde alle norske politikere sett til Jonas, hadde vi kanskje fått utrettet en hel del mere.

For vi har virkelig alle forutsetninger i dette landet til å få til alt vi vil. Selv i motbakke synes det som om vi seiler i medvind - i alle fall sammenlignet med verden forøvrig. Det mest befriende med utenriksministerens retorikk er at den alltid har et snev av det internasjonale. Og det er, er min påstand, ikke bare fordi han henter det opp av verktøykassen som er merket utenriksminister i regjeringens redskapsbod. Nei, det er fordi han bare er sånn. Han har god gammeldags dannelse, er en diplomat (tenk det da, også i politikken av alle plasser), har internasjonal bakgrunn, har erfaringer fra Røde Kors' internasjonale hjelpearbeid, kort sagt, han er en ekte statsmann. I tillegg snakker han engasjert og jeg som sitter i publikum får følelsen av å være nær noe ekte, noe genuint.

Etter innlegget fikk flere anledning til å stille Gahr Støre spørsmål eller ta opp saker de mener krever ekstra fokus. Sakene som ble belyst var bistand og hvorvidt norske bistandspenger styres av norske økonomiske interesser i valg av mottakerland, spørsmålet om Vest-Sahara, juridisk-tekniske spørsmål rundt Norges forhold til den europeiske menneskerettighetsdomstolen, norsk våpenindustri og hvordan norskproduserte våpen faktisk kan havne i feil hender og palestinaspørsmålet, for å nevne noen.

Gahr Støre svarte seg gjennom alle spørsmål og klarte seg godt, til tross for at vinklingen på noen av spørsmålene var mer kinkig enn han kanskje hadde ønsket seg. Et politisk idols viktigste egenskap må jo være å kunne overbevise en forsamling om at det finnes minnelige løsninger på nærmest alle verdens problemer. Det er nemlig følelsen jeg sitter igjen med. Han gir oss en positiv tro på fremtiden. Og det føles utrolig viktig og godt. Selv om jeg innerst inne vet at Jonas ikke kan løse alt, kjenner jeg på tryggheten av å ha en voksen ved min side som alltid vet råd, uansett hva som skjer!

Jonas Gahr Støre er mitt politiske og personlige idol. Les innlegget hans (eller boken som kom for noen dager siden) og du vil med ett ha fått deg et nytt idol du også!

The Girl Effect - noe å strekke seg etter

Først av alt vil jeg at du skal bruke et par minutter på å se snutten under:

The Girl Effect

Denne lille videosnutten er noe av det mest effektfulle jeg har sett innen kampanjer knyttet til bistand i utviklingsland.

Det er seks grunner til at dette er et utmerket stykke kommunikasjon:

1. Den er enkel - ingen bilder av lidende barn, kun ord og tekstbrokker som tidvis er animert.

2. Den inneholder elementer av noe uventet - løsningen på verdens fattigdomsproblem er "A girl! "

3. Den er konkret - vi er helt nede på mikronivå og for vårt indre øye ser vi både jenta, kua, skoleuniformen etc.

4. Den er troverdig - hele konsekvensrekken bygger på logikk som er "umulig" å benekte: "Invest in a girl and she will do the rest".

5. Den spiller på følelser - musikken er et perfekt dramaturgisk grep og går rett inn i ryggmargen, tekstbrokkene som varer kun i få sekunder spiller på våre dypeste emosjonelle og moralske reflekser.

6. Den er en perfekt narrativ - vi blir med på en reise som, til tross for totalt fravær av bilder, levende forteller om den fattige jentas histore. Historien forteller om jentas tilsynelatende mulige vei ut av fattigdom og til syvende og sist om hvordan vi kan få en slutt på verdens fattigdomsproblem.

Det viktigste av alt med The Girl Effect er imidlertid at den er handlingsutløsende. Man får en umiddelbar følelse av at man som enkeltperson kan bidra, at det nytter. Det er i seg selv en bragd!

Kampanjen er laget for byrået W&K Portland og Nike Foundation av manvsmagnet og Curious Pictures, mens blant annet den humanitære organisasjonen Care har eierskap til kampanjen. Hele kampanjen er selvsagt fundamentert på blant annet FNs statistikker og kunnskap om unge jenter som en av de mest marginaliserte gruppene i utviklingsland og dermed også den gruppen der potensialet for utvikling er størst.

Oppsummert: Kampanjen viser hvor effektfullt konsis bruk av ord og enkel animasjon kan være.
Kampanjen har forøvrig noen fabelaktige nettsider.

Et eksempel til etterfølgelse!

Høstseminaret 2008 - om integritet og bobler som sprekker

Det overordnede temaet for Høstseminaret 2008 var etikk og ærlighet i kommunikasjon og hadde følgende sterke program: http://www.hostseminaret.no/ For å være skikkelig korrekthetsbasert og bedrevitende (;-)) vil jeg si at temaet bør appellere til alle kommunikatører og rådgivere. Uforglemmelige øyeblikk med Eva Joly, Kari Breirem, Jan Egeland, Einar Øverenget, Arne Hjeltnes, Henrik Syse.

Den eneste representanten fra et kommunikasjonsbyrå på programmet kom fra Geelmuyden.kiese. Byrået er et av Norges største og fullt av smarte folk med lang erfaring og integritet på sine områder. Mitt spørsmål er derfor: Hvorfor legger ikke Beate Barth-Nossum og GK seg i selen for å overbevise et publikum på over 300 deltagere, fra alle landets tenkelige og utenkelige bransjer, om at GK er det beste kommunikasjonsbyrået i Norge? Det er antakelig derfor hun i utgangspunktet er på programmet, klemt inn mellom Jens Kjeldsen og Eva Joly?

Hele seminaret handlet om hvilket ansvar vi kommunikatører har for å drive med etisk forsvarlig kommunikasjon. Ikke fordi det selger bra, ikke fordi det gir konkurransefortrinn, men fordi det er en langsiktig og bærekraftig strategi - vi snakker ærlig fordi vi er det, ærlighet varer lengst osv. Det er opplagt, men merkelig nok kan filosofene Syse og Øverenget få det til å høres ut som en helt ny tanke.

GK og Barth-Nossum forsøker å henge seg på ved å fortelle oss at det har gått hull på den grønne boblen, slik som da .com-boblen sprakk ... Visstnok vil ikke folk høre miljøbudskapet lenger. For å bevise dette ber hun de i publikum som er lei alt miljøsnakket om å rekke opp en hånd. Én av over 300 deltagere rekker opp hånda. Humring blant publikum. Journalister er visstnok også lei av miljø. De vil ikke lage saker om miljø lenger og det er vanskelig å få gjennomslag for gode grønne saker i norske redaksjoner. Javel? Like lei som publikum da eller?

Hva slags etterlatt inntrykk sitter publikum igjen med? Modellene GK bruker i sin presentasjon er velkjente og velbrukte fremstillinger som alle byråer bruker både som innsalgsredskap og arbeidsmetode, i større eller mindre grad. Slider i en ppt blir imidlertid aldri bedre enn foredragsholderens presentasjon av dem. De beste innleggene på Høstseminaret 2008 var holdt uten en eneste slide.

Jeg tror ikke folk flest er lei av å høre om miljø. Og sammenligningen med .com-boblen er etter mitt skjønn nokså søkt. Det var jo en boble som inneholdt luft, ingenting, oppblåste verdier på børsen. Miljøboblen inneholder jo, ja, miljøet vårt. Det er blant annet luft. Men det er jo også alt mulig annet vi er avhengig av. Miljø har stått på agendaen i flere tiår og ble liksom litt norskeid da landsmoderen Gro proklamerte at vi måtte satse på en bærekraftig utvikling.

Miljø kan synes så banalt av og til, det er der utfordringen ligger. Vi har det jo rundt oss hele tiden og det er i aller høyeste grad håndgripelig. Samtidig er det så lett å glemme akkurat det. Lufta er jo usynlig, den er overalt hele tiden. Lufta er for alle og alt som er tilgjengelig for alle mister også sin kraft som demarkasjonskriterium. Bedrifter kan ikke lenger markedsføre seg som miljøvennlig, til forskjell fra alle de andre som ikke er det. Men er det sant?

Vi vet jo at matvareproduserer slår sin egen troverdighet ihjel ved å produsere både økologisk og "vanlig" mat. Det har blitt et så stort problem for markedsførerne deres at store konserner vurderer å gå over til heløkologisk sortiment. Det viser at forbrukermakt virker. Å fremstille kommunikasjonsjobben som vanskeligere, ja nesten umulig, på miljøfeltet bør ikke oppfattes negativt. Ta det heller som et bevis på at verden går fremover.

Første bud for en kommunikatør og rådgiver som ønsker gjennomslagskraft på miljøfeltet er å selv mene noe med det. Å gå rundt å tro at det finnes en allianse der ute som er så lei av det fordømte miljøgnaget, er etter mitt syn helt feil inngang. Du må gjøre som Eva Joly, være oppriktig forferdet, tro på at du kan forandre verden, være iskald og uredd og starte arbeidet. Hvis Barth-Nossum synes miljø er en grønn boble, tror jeg hun tar feil, det var visst jordkloden hun skimtet i det fjerne.

Tårer av blod i Nord-Korea

Alle må se dokumentarfilmen Yodok stories! Når filmen kommer til en kino nær deg, må du løpe av gårde og ta med hele din moralske samvittighet og alle du kjenner. Vi skriver 2008 og verdens største konsentrasjonsleir, Nord-Korea, er ennå ikke avviklet. Landet er en matrjosjka av grufulle leire som ikke står tilbake for hverken Stalins eller Hitlers groteske utløp for sinnsykdom gjennom nedslaktingen av millioner av uskyldige mennesker.

Alle brudd på menneskerettigheter er en fallitterklæring for menneskeheten. Som siviliserte dyr med fri tanke og vilje, står vi selv ansvarlig for å vokte vår egen moral. Du og jeg og vi alle sammen er svaret. La gå at jeg høres ut som en middels misjonær, men hva er vel mennesket uten frihet? Dyr? Ja ... I Yodok stories får vi møte tidligere fanger og én fangevokter som har klart å unnslippe konsentrasjonsleirene i Nord-Korea, deriblant leiren Yodok, og som har klart å komme seg levende til Sør-Korea. Paradis.

Hvilket språk kan formidle tårer av blod? Grepet filmskaperne har tatt, som det eneste mulige, er å be en av de tidligere fangene, en teaterregissør, om å lage et stykke om deres felles skjebne og dramatiske liv i konsentrasjonsleirene. Mange av dem har nettopp kommet seg ut av helvetet og lever med traumer og redsler hver time av døgnet. Det blir en musikal. Og hvis musikalsjangeren noen gang skulle komme til sin rett, så måtte det bli i Yodok stories. Det er en ubegripelig sterk opplevelse.

Skuespillerne er sørkoreanske, flest ungdommer, noen barn og noen voksne. Vi får bli med på øving der de får møte ofrene, de som stykket skal handle om. Deres møte med den nordkoreanse lidelsen risses inn i deres uskyld, de blir nødt til å høre om den grusomste tortur, de må få detaljer om hvordan barn dør av sult, hvordan voksne mennesker blir til utsultede dyr som lever i evig dødsangst, hvordan kollektiv nedslakting er dagligdags. Dette skjer nå, akkurat nå, og de har i oppdrag å dramatisere og formidle budskapet. Jeg undrer meg over hva som rører seg i de unge skuespillerne. I den vakre, kraftfulle sangen og dansen formidler de brutalitet, død og krenkelser.

Produksjonsselskapet Piraya Film holder til i Bergen og ideen om å lage filmen er initiert av Raftostiftelsen (som også har samarbeidet om filmene On a thightrope og Belarusian Waltz). Den har tatt over fire år å lage og er regissert av den polske Andrzej Fidyk. Filmen er et mesterverk. Ikke bare fordi den tar opp et glemt kapittel i menneskehetens etterhvert så velutviklede brutalitetshistorie, men fordi er en fordømt godt laget film. Den gjentagende reisen langs den piggtrådbeskyttede nordkoreanske grensen, den brutaliserte statens avskjerming mot omverdenen, gir oss en stadig påminnelse om det lammende fryktregimet Nord-Korea er. Vekslingen mellom de ulike portrettene av flyktningene, scener fra øvinger og fra selve musikalen er svært virkningsfulle grep.

En av de mest gripende scenene i filmen er når danseinstruktøren, en eldre kvinne som har blitt frastjålet åtte år av livet sitt i konsentrasjonsleir, står bak scenen under en forestilling, med musikken ljomende i bakgrunnen, gråtende forteller hvordan hun måtte begrave sine egne foreldre og se sin åtte år gamle sønn dø drukningsdøden inne i leiren: "Hvert eneste øyeblikk i leiren gråt jeg tårer av blod. Det er helt ubegripelig. Ikke åtte måneder, men åtte år av livet mitt."

Hjelp verden til å forstå hva som skjer akkurat nå i Nord-Korea. Dette er mitt bidrag. Lov meg at du ser denne filmen!

Vil du vite mer om Yodok stories kan du gå til http://www.yodokfilm.com/ og http://www.piraya.no/ . Besøk også Raftostiftelsens hjemmesider på http://www.rafto.no/ for mer informasjon om deres menneskerettighetsarbeid.

Of time and the city

Jeg må vedgå at jeg ikke vet så mye om Liverpool. Ikke om England eller Storbritannia som helhet heller, jeg har liksom konsentrert all min tankekraft om det russiske. Jeg er faktisk av det slag som aldri har vært hjemme hos den gamle kolonimakten. Jeg er klar over at dette sikkert diskvalifiserer meg til å mene noe om en dokumentarfilm om Liverpool. Samtidig er det et privilegium å kunne se på et kunstverk med åpne, mottakelige øyne. For det er et kunstverk vi snakker om. Hvis man kan driste seg; Of time and the city har overskredet grensen fra godt håndverk til stort kunstverk.

Hvordan vet man at man har sett noe stort? Det er en klisjé, men man blir truffet et sted i kroppen, i hjertet, i magen, og man går ut av mørket med en følelse av å ha tatt del i noe helt spesielt. Så begynner hodet å jobbe. Og det jobber på bussen hjem, om natta, neste dag, kanskje for resten av livet. Stor kunst får egne rom i kroppen og blir der for alltid.

Jeg kjente Liverpool gjennom musikk, slik de fleste andre gjør. Nå kjenner jeg Liverpool i mellomgulvet. Elendigheten. Sulten. Nøden. Kontrastene. Den drepende skitne industrien. Den religiøse dobbeltmoralen. Små glimt av barnelykke. Kjærlige mødre, lekende barn i flokker. Den ugjenkallelige forvandlingen til en moderne by. Hvor ble det av barndommen?

Terence Davies treffer meg midt i mitt eget undrende øyeblikk. Midt i min romantiserende distanse til min egen barndom. Midt i svart-hvitt. Jeg kommer ut av mørket og vet litt mer om meg selv. Og ganske mye om Liverpool. En imponerende samling arkivfilm og stillfoto levendegjøres av en dyp pompøs stemme som ruver og fyller akustikken hele filmen gjennom. Fantastisk! Pompøs, selvironisk og humoristisk. Tonsatt av et knippe nøye utvalgt musikk, ingenting er overlatt til tilfeldighetene, tekst matcher bilder, toner bygger under, poesi som resiteres. Filmen er et stykke poesi.

Man blir litt som Davies av denne filmen, litt pompøs. Og jeg elsker det.

Encounters at the end of the world

Noen ganger skjer sammentreff av kulturelle referanser når du minst venter det. Werner Herzogs dokumentar fra Antarktis er en fornøyelig, litt skakk framstilling av livet i isødet. Som faktisk viser seg å ikke være så øde som vi uinvidde tror; rundt 1000 eksentriske innbyggere i høysesongen, yoga-senter, minibank, egen radiostasjon, utested, eget gartneri ... Hva mer trenger man vel ved verdens ende?

Det uventede sammentreffet for min del skjedde da musikken ledet meg ad helt andre veier enn til Antarktis. Plutselig befant jeg meg i en russisk-ortodoks kirke. En dyp, dyp russisk bass fulgt av kvinnelig religiøs korsang. En merkelig assosiasjonsrekke kunne begynne. Tankene mine besøkte timene fra universitetet med opplæring i kirkeslavisk, med blandede følelser. Det er en gren for svært spesielt interesserte, men dog obligatorisk i russiskopplæring. Voiceoveren (Herzog selv regner jeg med, tatt i betraktning den meget distinkte tyske aksenten) sammenlignet et dykk under isen i Antarktis med å befinne seg i en opp-ned katedral. Muligens hans utgangspunkt for valg av musikk. Et annet bilde som trengte seg på var Putins urutinerte opptreden i en russisk-ortodoks kirke like etter hans inntreden som president; han korset seg feil. Troverdighet ligger i detaljene. Russisk nyreligiøsitet på sitt aller mest outrerte.

Filmen er tankevekkende. Og morsom. Den ironiserer over kremen av verdens pingvinforskning; ved å tilbringe store deler av livet sammen med pingviner i isødet, mister man etterhvert menneskelig formidlingsevne ser det ut for, muligens blir man en pingvin? Innslaget med en lingvist som måtte avslutte sin PhD-forskning da språket han forsket på formelig døde ut mellom hendene på han, er kostelig. Nå jobber han i et gartneri i Antarktis.

Det er noe svært fascinerende ved mennesker som forlater alt, alle konvensjoner, familie, kjæledyr, karriere, relasjoner, alt for å være ved verdens ende. Herzog illusterer denne drømmen ved hjelp av protretter av svært ulike mennesker: en filosof, en avhoppet finansmann, to eventyrere/reisende, en zoolog, en svevende fysiker som tror at fysikk er den egentlige guddom, en pingvinforsker, en dykkende biolog som gjør sitt siste katedraldykk, en lingvist og en mann som er av royal indianer-avstamning (?) etter hendene å dømme. I en nydelig scene viser mannen frem henden sine, svære klubber. Pekefinger og lillefinger er mye kortere enn vanlig, mens langefinger og ringfinger er like lange og lenger enn normalt. Den odde fingerlengden gjør at linjene i fingerleddene utgjør en rett linje når han strekker ut hendene. Samt at galleblæren hans er plassert en helt annen plass enn hos vanlige mennesker. Det er hans royale bevismateriale. Og han er meget stolt av det.

Noe av det mer hysteriske i filmen må jo være overlevelseskurset drevet av en meget entusiastisk og overtydelig amerikaner. Ett av innslagene på kurset er å øve på white-out conditions (som fikk meg til å tenke på Bel Canto). Med hvite bøtter på hodet, påtegnet fjes med tusj, bare for humor. Kursdeltakere som, uten å stille spørsmål, frivillig trer bøtter over hodene. Oppdraget er å finne instruktøren uten å kunne se. Vel, det går jo som det må gå det. Endeløs forvirring, hodeløse høns.

Budskap? Universet observerer seg selv gjennom våre øyne og ører. Som Antarktis' egen filosof uttrykker det så treffende.

Mye bra BIFF!

Nå blir det endelig timesvis i kinomørket igjen! Disse filmene har jeg bestemt meg for å se:

Encounters at the end of the world - dokumentar
Adrift in Tokyo - japansk roadmovie
How to lose friends & alienate people - amerikansk pinlig-komedie
Citizen Havel - dokumentar
Waltz with Bashir - animasjon - skyhøye forventninger!
Jeg er fra Titov Veles - spillefilm
Rock heart Beijing - dokumentar
Yodok stories - dokumentar
Man on wire - dokumentar - skyhøye forventninger!

Får jeg tid, skal jeg se flere, det er et hav av kvalitet å ta av.

Tenkte å si noen ord om filmene etter jeg er vel ute av mørket igjen.

Kiwi igjen

Hva er det med de gjenbruksposene til Kiwi? Alle vet jo at plastposer ikke er det største problemet for miljø og klima, den nye typen plastposer forsvinner jo etter noen år, gjør de ikke? Så hva er egentlig de grønne posene? Jo, jeg vil oppsummere det slik:

1. En genial markedsføringsidé. De får meg og alle andre som ønsker å signalisere til resten av verden at vi bryr oss om miljøet til å føle oss litegrann bedre enn de som fortsatt bruker plastposer. Vi gjør noe!

2. En genial måte å tilfredsstille min mor på. De tilfresstiller min mor og andre mødre (eller fedre?) som før i tiden (eller fremdeles?) alltid hadde et eget handlenett (dvs. en veske, gjerne lite moderne av utseende) eller som insisterte på å pakke varene i kasser, alt for å slippe å betale de 50 ørene det kostet for bæreposer. Nå kan de få et handlenett de kan bruke om og om igjen, og når det er utslitt, kan de bytte det inn i et nytt - helt vederlagsfritt!

De gruppene Kiwi ikke greier å nå med den grønne posen er:

1. Enslige som bare har akkurat nok plastposer til å få kvittet seg med bosset sitt.

2. Mennesker som ikke har et behov for å vise omverdenen at de faktisk har tatt et personlig grep for å redde verden.

De har litt å jobbe med ennå altså.

Wall-E faller gjennom, Kiwi tror de er på sporet

Undrer meg på hvorfor alle spin-off-produktene til Wall-E produserer så store mengder søppel? Lag på lag med emballasje som er transportert hele veien fra Kina. Kjekspakke fylt med små porsjonspakker pakket i plast. Hva skjedde med budskapet i filmen? Hva skjedde med markedsføringsavdelingen i Pixar? Hvorfor ser de ikke en unik mulighet til å gjøre noe helt nytt, noe revolusjonerende innen emballasje og spin-off, for virkelig å mene noe med budskapet i sin egen film? I en ideell verden ...

Overhørte et par eldre damer på butikken her en dag. Ved kassa, der de nye fabelaktige gjenbruksposene til Kiwi er plassert. Mor og datter, eldre årgang, datter: Nei, se der du, hva skulle nå det være godt for med disse posene, hva skulle vi liksom kaste bosset i? Nei, det der har jeg ingen tro på. Mor: De må nå være fine de, kan du ikke kaste bosset i de da? Datter: Er du på styr, de koster jo 16 kroner! Nei, så mye er jeg ikke villig til å betale bare for å spare miljøet!

Vel, hva skal man si? Makan! Eller noe ...

Velkommen!

Endelig i gang. Jeg tenkte å konsentrere meg om tema jeg mener noe om, surprise! Kommer tilbake med mer, jeg lover!