Encounters at the end of the world

Noen ganger skjer sammentreff av kulturelle referanser når du minst venter det. Werner Herzogs dokumentar fra Antarktis er en fornøyelig, litt skakk framstilling av livet i isødet. Som faktisk viser seg å ikke være så øde som vi uinvidde tror; rundt 1000 eksentriske innbyggere i høysesongen, yoga-senter, minibank, egen radiostasjon, utested, eget gartneri ... Hva mer trenger man vel ved verdens ende?

Det uventede sammentreffet for min del skjedde da musikken ledet meg ad helt andre veier enn til Antarktis. Plutselig befant jeg meg i en russisk-ortodoks kirke. En dyp, dyp russisk bass fulgt av kvinnelig religiøs korsang. En merkelig assosiasjonsrekke kunne begynne. Tankene mine besøkte timene fra universitetet med opplæring i kirkeslavisk, med blandede følelser. Det er en gren for svært spesielt interesserte, men dog obligatorisk i russiskopplæring. Voiceoveren (Herzog selv regner jeg med, tatt i betraktning den meget distinkte tyske aksenten) sammenlignet et dykk under isen i Antarktis med å befinne seg i en opp-ned katedral. Muligens hans utgangspunkt for valg av musikk. Et annet bilde som trengte seg på var Putins urutinerte opptreden i en russisk-ortodoks kirke like etter hans inntreden som president; han korset seg feil. Troverdighet ligger i detaljene. Russisk nyreligiøsitet på sitt aller mest outrerte.

Filmen er tankevekkende. Og morsom. Den ironiserer over kremen av verdens pingvinforskning; ved å tilbringe store deler av livet sammen med pingviner i isødet, mister man etterhvert menneskelig formidlingsevne ser det ut for, muligens blir man en pingvin? Innslaget med en lingvist som måtte avslutte sin PhD-forskning da språket han forsket på formelig døde ut mellom hendene på han, er kostelig. Nå jobber han i et gartneri i Antarktis.

Det er noe svært fascinerende ved mennesker som forlater alt, alle konvensjoner, familie, kjæledyr, karriere, relasjoner, alt for å være ved verdens ende. Herzog illusterer denne drømmen ved hjelp av protretter av svært ulike mennesker: en filosof, en avhoppet finansmann, to eventyrere/reisende, en zoolog, en svevende fysiker som tror at fysikk er den egentlige guddom, en pingvinforsker, en dykkende biolog som gjør sitt siste katedraldykk, en lingvist og en mann som er av royal indianer-avstamning (?) etter hendene å dømme. I en nydelig scene viser mannen frem henden sine, svære klubber. Pekefinger og lillefinger er mye kortere enn vanlig, mens langefinger og ringfinger er like lange og lenger enn normalt. Den odde fingerlengden gjør at linjene i fingerleddene utgjør en rett linje når han strekker ut hendene. Samt at galleblæren hans er plassert en helt annen plass enn hos vanlige mennesker. Det er hans royale bevismateriale. Og han er meget stolt av det.

Noe av det mer hysteriske i filmen må jo være overlevelseskurset drevet av en meget entusiastisk og overtydelig amerikaner. Ett av innslagene på kurset er å øve på white-out conditions (som fikk meg til å tenke på Bel Canto). Med hvite bøtter på hodet, påtegnet fjes med tusj, bare for humor. Kursdeltakere som, uten å stille spørsmål, frivillig trer bøtter over hodene. Oppdraget er å finne instruktøren uten å kunne se. Vel, det går jo som det må gå det. Endeløs forvirring, hodeløse høns.

Budskap? Universet observerer seg selv gjennom våre øyne og ører. Som Antarktis' egen filosof uttrykker det så treffende.