Syndig reklame eller uberegnelig Internett?

Debatten raser for tiden i Norge om politisk reklame på tv. Og kommunikasjonsrådgivere fra øst og vest kaster seg villig på, også jeg. Men det slår meg at debatten, sett i en litt større sammenheng enn den norske, fremstår som noe passé.

Bakgrunnen for debatten er Den europeiske menneskerettighetsdomstolen beslutning om at politiske reklame i Norge ikke kan tillates bare i noen medier, men utelukkes i andre. Enten alle eller ingen. Derfor må norsk lovverk endres og vi blir vi nødt til å forholde oss til tv-reklame for politiske partier i fremtiden. For mange er dette en viktig seier for ytringsfriheten.

Det jeg finner interessant med denne debatten er ikke hvorvidt ytringsfriheten seirer eller det selvmotsigende faktum at politisk reklame faktisk er lovlig, bare ikke på tv. Nei, det interessante er at debatten ligner mistenkelig på en diskusjon vi har hørt før:

Synda er komen til jorda. Men vi vil ikkje ha ho i fargar.

Einar Førdes parodi på debatten om fargefjernsynets inntog i det uskyldsrene Norge, illustrerer den norske folkesjelas innebygde skepsis til ny teknologi. Jeg skal ikke gå inn på teorier om hvorfor vi er så treige her til lands, men det er vel ikke veldig overraskende om variabelen egalitær finnes i et gitt datagrunnlag. Med et islett av norsk protestantisk pietisme.

Det er jo en nedarvet refleks i det norske folk at reklame - det er fali' det. Eller det var det, inntil vi fikk TV2. Alle vet jo at reklame kan få deg til å handle helt mot dine egen vilje, du kan komme til å kjøpe et produkt du ikke trenger eller til og med oppdage et produkt du ikke ante at fantes. I kapitalismens syndige navn kan du bli manipulert til å handle irrasjonelt, hvem har vel lyst til det?

Vel, forsøk på satire til side. Det finnes etterhvert gode data på hvordan reklame påvirker folk. En god produktreklame kan til en viss grad mobilisere nye kjøpergrupper, men ofte virker reklame forsterkende på våre allerede eksisterende preferanser og holdninger. Et godt eksempel er Grandiosa-reklamen. Vi seere søker etter selvbekreftelse, og får vi det, smelter vi som smør. De samme prinsippene gjelder for politisk reklame. Undersøkelser fra land der politisk reklame på tv er lovlig, viser at denne typen kommunikasjon med velgerne ikke nødvendigvis mobiliserer nye velgergrupper, men de forsterker synspunktene hos velgere som allerede har bestemt seg. Noen ganger kan velgere på vippen få gode grunner til ta et standpunkt. Bare de politiske partiene som tør å strekke strikken helt ut, kan klare å kapre nye velgergrupper. I norsk sammenheng vil kanskje FrP være i en slik posisjon. Men i de aller fleste tilfeller er velgere "bannerblinde" også overfor tv-reklame - vi siler informasjon og overser det vi opplever som masete eller irrelevant.

Reklamens effekt på velgere og hvorvidt små og store partier har ulike konkurransevilkår for produskjon av tv-reklame, det er disse momentene debatten i stor grad har dreid seg om så langt. Det jeg ønsker å peke på er hvor avleggs denne debatten i realiteten er. Mens vi debatterer tv-reklame, holder verden rundt oss på med helt andre og viktigere ting. Det vi heller bør bruke vår dyrebare tid på er å tilegne oss kunnskap om helt andre og nye kommunikasjonskanaler.

Det amerikanske valget vi nettopp har lagt bak oss ble et historisk valg - på mer enn én måte. Ikke bare fikk amerikanerne en relativt ung svart president, men han danket også ut sin konkurrent ved hjelp av Internett! Analyser i etterkant viser at Internett og sosiale medier trolig var den viktigste årsaken til at Obama greide å mobilisere nok velgere. Men ikke bare utnyttet han sosiale medier som kommunikasjonskanal, han fikk også inn mye penger til sin egen valgkamp på denne måten. Noen av disse millionene gikk faktisk til å lage en halvtimes tv-reklame. Det viktige her er at hans kampanje-organisjon tok innover seg det viktigste innen politisk (og kanskje all) kommunikasjon anno 2008; man må være tilgjengelig på alle flater og møte velgerne der de er.

Det spesielle med sosiale medier, til forskjell fra en enveis tv-reklame, er at de er dialogbaserte. Der reklame er informasjon er Internett og sosiale medier kommunikasjon. I de sosiale mediene er det brukeren som bestemmer. Alt som brukeren ikke finner interessant eller relevant, styrer hun unna. Det stiller helt andre krav til kommunikasjon: lytt først, lær og ager etterpå! Mange hevder at McCains valgkamp ikke nådde opp nettopp fordi han ikke greide å mobilisere Native-generasjonen, eller de som har vokst opp med Internett. Han skal dessuten ha gått åpent ut og sagt at han ikke forstår seg på verken e-post eller Internett. Han er altså ikke engang en Internet-Immigrant!

Jeg skjønner at tv-reklame for politiske partier trigger en nerve i det norske folk. Vi har da greid oss uten så lenge, dessuten er det skattebetalernes penger som går til å lage disse kampanjene. Reklame generelt og tv-reklame spesielt er en svært dyr kommunikasjonsform. Bruk av Internett og sosiale meider er i prinsippet gratis, samtidig som det i enkeltes øyne er både skummelt og uberegnelig. Derfor kreves det en kontinuerlig utvikling og oppdatering av kunnskapen om hvordan man når sine målgrupper. Og tid er penger. Obama ansatte en egen "new media director" for å lede sin internettkampanje (som også innebar å utvikle en egen iPhone-applikasjon), en kampanje som har blitt omtalt som en bortimot perfekt internettkampanje. Også, eller kanskje særlig, i sosiale medier er nøye planlagte og spesialtipassede strategier påkrevd for å lykkes. Den største forskjellen er imidlertid ikke pengebruken, men det demokratiske aspektet ved det. Internett og sosiale mediers iboende demokratiske kraft er det viktigste argumentet for å ta denne kanalen på alvor. Det vil styrke demokratiet når velgerne deltar på egne premisser og ikke får tredd budskap nedover hodene sine.

Kan man si gud i HEF?

På et møte i navnefestutvalget i Human-etisk forbund her om dagen begynte forsamlingen å diskutere hvorvidt vi har "lov" til å bruke religøst ladede begreper sånn som "gud", "herregud" og "jøss". En diskusjon om tilsynelatende bagatellmessige ting fikk fart på seg: HEF er et livsynsnøytralt alternativ, men ikke et trossamfunn. Er det da lov å bruke begreper, særlig med tanke på situasjoner der man representerer HEF, som alluderer til religiøse skikkelser eller begreper?

Spørsmålet er like besnærende som prinsipielt, og jeg er tilhenger av besnærende prinsipielle debatter. Mitt medlemsskap i HEF er inngått på prinsipielt grunnlag - jeg vil bruke mine krefter på å jobbe for universelle menneskerettigheter som inkluderer absolutt alle mennesker. Jeg er et postmoderne menneske som har kastet det religiøse åket av meg, for å si det med en forslitt klisjé. Jeg tar konsekvensen av den vitenskapelige æra i menneskehetens historie - jeg satser på at det finnes gode vitenskapelige forklaringer. Skjønt, jeg har også tatt inn over meg at vi er kommet kort på vår ferd mot allvitenhet, og at vi derfor må akseptere å leve med store huller i vår kunnskap. Da føles det riktig å basere seg på det vi faktisk vet. En av de få tingene jeg med sikkerhet vet er at alle mennekser er likeverdige og har universelle og ukrenkelige rettigheter som enkeltindivider. Uansett kjønn, rase, religion og alle mulige andre variabler som har innvirkning på menneskets livsløp.

Det er viktig å understreke at religionsfrihet er én av mange rettigheter som utgjør grunnlaget for Folkeretten. Jeg avviser ingens personlige tro. Jeg ønsker ikke et samfunn der jeg eller en gruppe eller hvem som helst andre skal styre menneskers indre liv og tanker. Og det er her vi kommer til det prinsipielle. Å tro at man ved å melde seg inn i HEF løsriver seg fra alt som kan lukte av religion er tull! Å være medlem i HEF betyr at man respekterer at andre mennesker både tror og utøver sin religion. I prinsippet kan en troende, det være seg kristen, muslim, buddhist, eller hva som helst annet, være fullverdig medlem av HEF. Under den forutsetning at man har en felles enighet om at HEF ikke er verken arena for eller en erstatning for et religiøst trossamfunn. HEF er en livsynsnøytral organisasjon for mennekser som ønsker et meningsfellesskap basert på troen på menneksets ukrenkelige rettigheter, og som tilbyr mennekser såkalte overgangsseremonier, sånn som navnefest, vigsel, konfirmasjon og gravferd.

Ok, det var det livsynsnøytrale prisnippet. Så kommer vi til et kanskje enda mer interessant prinsipp - nemlig det språklige. Som cand. philol.-utdannet og språkmenneske er det alltid givende å diskutere språk og språkbruk. Det engasjerer de fleste, enten man diskuterer dialekter, slæng, nyord osv. Ofte er det de som har hatt minst befatning med språkundervisning som er mest bastante - som jo ofte er tilfelle i andre faglige sammenhenger også. Det jeg synes er den aller mest interessante delen av språkdiskusjoner er imidlertid det rent språkfilosofiske eller språkvitenskapelige. Ofte kan slike diskusjoner kokes ned til etymologi, dvs. læren om ords opprinnelse. Et relevant ord i disse tider er opprinnelsen til ordet jul. Det kommer fra det norrøne, altså førkristne, ordet jól eller jólablot, som var navnet på midtvinterfesten. Man tror at ordet betydde offerfest eller vending av året. Min julefeiring baserer seg nokså mye på denne tradisjonen, nemlig at vi på den aller mørkeste tida av året feirer lyset som snart kommer, men selvsagt også på egne familietradisjoner. Jeg kan ha stjerne i toppen av treet, fordi stjerne for meg symboliserer et himmellegeme som ligner sola vår, det livgivende lyset vi ikke kan leve uten, og ikke Betlehemsstjernen. Jeg slipper altså å ha en forgylt ananas i toppen, slik enkelte "rettroende" HEF-ere mener man må ha.

Så langt om språk og språkfilosofi. Men jeg har ennå ikke kommet til spørsmålet jeg tar opp innledningsvis: Kan man si gud i HEF? Svaret mitt, basert på en språkfilosofisk og kulturologisk idé som jeg skal komme tilbake til, er ja! Språk er bærer av vår historie. Ingen kan leve løsrevet fra vår felles historie, gjennom å uttrykke seg språklig settes vi inn i en historisk kontekst. Dessuten har språk ulike funksjoner. Noen ganger er språk presise uttrykk for våre indre følelser, det er emosjonelt basert og uttrykt på mikronivå. Andre ganger er språket vårt en del av en større kulturell kontekst, vi uttrykker oss i samsvar med forventniger rundt oss. Gud, herregud, jøss, faen, helvete, dæven, fanden osv. er alle utropsord eller banneord som brukes for å understreke eller forsterke betydningen av ord, deler av eller hele setninger. Vi trenger denne typen ord i språket, ofte i sammenhenger der vi ikke har tid til å tenke ut en lang formulering der en mengde ord kanskje kunne erstattet vår forbauselse, forferdelse, overraskelse etc. Det interessante her er at ordene jeg har ramset opp ovenfor er alle ord som er direkte religiøse benevelser eller som alluderer til religiøse eller anti-religiøse skikkelser. For oss ikke-religiøse bør det være like uproblematisk å si herregud som helvete (for jeg tviler på at noen ville stille spørsmålet: Kan en HEF-er si "helvete"?). Gud er avhengig av helvete, inget helvete uten gud. Helvete og gud er religiøse "oppfinnelser" og eksisterer ikke i min metafysiske verden. Begge begrepene er i virkeligheten bare tomme begreper, som kulturoligisk og språkvitenskapelig sett har blitt fylt med et følelsesladd innhold gjennom flere tusen år. Jeg kunne like gjerne sagt noe helt annet. Men da ville ingen i min språklige kontekst, altså mennekser rundt meg, skjønne når jeg forsøkte å understreke eller utheve noe, eller for å si det på en annen måte: Ingen ville skjønne når jeg ble forbanna! (Å forbanne noen kommer vel også strengt tatt fra den religiøse sfære ...?)

Konklusjonen er at en human-etiker fint kan bruke "religiøst ladede" ord. I prinsippet er disse ordene, for de fleste av oss, tømt for sitt religiøse innhold, sett fra et språklig og kulturologisk perspektiv. Det samme skjer når ord og vendinger brukes så mye at de til slutt blir forslitte klisjeer. Men i offisielle sammenhenger, i seremonisammenheng der man representerer HEF, skal man selvsagt ikke banne i kjærka!