Høstseminaret 2008 - om integritet og bobler som sprekker

Det overordnede temaet for Høstseminaret 2008 var etikk og ærlighet i kommunikasjon og hadde følgende sterke program: http://www.hostseminaret.no/ For å være skikkelig korrekthetsbasert og bedrevitende (;-)) vil jeg si at temaet bør appellere til alle kommunikatører og rådgivere. Uforglemmelige øyeblikk med Eva Joly, Kari Breirem, Jan Egeland, Einar Øverenget, Arne Hjeltnes, Henrik Syse.

Den eneste representanten fra et kommunikasjonsbyrå på programmet kom fra Geelmuyden.kiese. Byrået er et av Norges største og fullt av smarte folk med lang erfaring og integritet på sine områder. Mitt spørsmål er derfor: Hvorfor legger ikke Beate Barth-Nossum og GK seg i selen for å overbevise et publikum på over 300 deltagere, fra alle landets tenkelige og utenkelige bransjer, om at GK er det beste kommunikasjonsbyrået i Norge? Det er antakelig derfor hun i utgangspunktet er på programmet, klemt inn mellom Jens Kjeldsen og Eva Joly?

Hele seminaret handlet om hvilket ansvar vi kommunikatører har for å drive med etisk forsvarlig kommunikasjon. Ikke fordi det selger bra, ikke fordi det gir konkurransefortrinn, men fordi det er en langsiktig og bærekraftig strategi - vi snakker ærlig fordi vi er det, ærlighet varer lengst osv. Det er opplagt, men merkelig nok kan filosofene Syse og Øverenget få det til å høres ut som en helt ny tanke.

GK og Barth-Nossum forsøker å henge seg på ved å fortelle oss at det har gått hull på den grønne boblen, slik som da .com-boblen sprakk ... Visstnok vil ikke folk høre miljøbudskapet lenger. For å bevise dette ber hun de i publikum som er lei alt miljøsnakket om å rekke opp en hånd. Én av over 300 deltagere rekker opp hånda. Humring blant publikum. Journalister er visstnok også lei av miljø. De vil ikke lage saker om miljø lenger og det er vanskelig å få gjennomslag for gode grønne saker i norske redaksjoner. Javel? Like lei som publikum da eller?

Hva slags etterlatt inntrykk sitter publikum igjen med? Modellene GK bruker i sin presentasjon er velkjente og velbrukte fremstillinger som alle byråer bruker både som innsalgsredskap og arbeidsmetode, i større eller mindre grad. Slider i en ppt blir imidlertid aldri bedre enn foredragsholderens presentasjon av dem. De beste innleggene på Høstseminaret 2008 var holdt uten en eneste slide.

Jeg tror ikke folk flest er lei av å høre om miljø. Og sammenligningen med .com-boblen er etter mitt skjønn nokså søkt. Det var jo en boble som inneholdt luft, ingenting, oppblåste verdier på børsen. Miljøboblen inneholder jo, ja, miljøet vårt. Det er blant annet luft. Men det er jo også alt mulig annet vi er avhengig av. Miljø har stått på agendaen i flere tiår og ble liksom litt norskeid da landsmoderen Gro proklamerte at vi måtte satse på en bærekraftig utvikling.

Miljø kan synes så banalt av og til, det er der utfordringen ligger. Vi har det jo rundt oss hele tiden og det er i aller høyeste grad håndgripelig. Samtidig er det så lett å glemme akkurat det. Lufta er jo usynlig, den er overalt hele tiden. Lufta er for alle og alt som er tilgjengelig for alle mister også sin kraft som demarkasjonskriterium. Bedrifter kan ikke lenger markedsføre seg som miljøvennlig, til forskjell fra alle de andre som ikke er det. Men er det sant?

Vi vet jo at matvareproduserer slår sin egen troverdighet ihjel ved å produsere både økologisk og "vanlig" mat. Det har blitt et så stort problem for markedsførerne deres at store konserner vurderer å gå over til heløkologisk sortiment. Det viser at forbrukermakt virker. Å fremstille kommunikasjonsjobben som vanskeligere, ja nesten umulig, på miljøfeltet bør ikke oppfattes negativt. Ta det heller som et bevis på at verden går fremover.

Første bud for en kommunikatør og rådgiver som ønsker gjennomslagskraft på miljøfeltet er å selv mene noe med det. Å gå rundt å tro at det finnes en allianse der ute som er så lei av det fordømte miljøgnaget, er etter mitt syn helt feil inngang. Du må gjøre som Eva Joly, være oppriktig forferdet, tro på at du kan forandre verden, være iskald og uredd og starte arbeidet. Hvis Barth-Nossum synes miljø er en grønn boble, tror jeg hun tar feil, det var visst jordkloden hun skimtet i det fjerne.

Kiwi igjen

Hva er det med de gjenbruksposene til Kiwi? Alle vet jo at plastposer ikke er det største problemet for miljø og klima, den nye typen plastposer forsvinner jo etter noen år, gjør de ikke? Så hva er egentlig de grønne posene? Jo, jeg vil oppsummere det slik:

1. En genial markedsføringsidé. De får meg og alle andre som ønsker å signalisere til resten av verden at vi bryr oss om miljøet til å føle oss litegrann bedre enn de som fortsatt bruker plastposer. Vi gjør noe!

2. En genial måte å tilfredsstille min mor på. De tilfresstiller min mor og andre mødre (eller fedre?) som før i tiden (eller fremdeles?) alltid hadde et eget handlenett (dvs. en veske, gjerne lite moderne av utseende) eller som insisterte på å pakke varene i kasser, alt for å slippe å betale de 50 ørene det kostet for bæreposer. Nå kan de få et handlenett de kan bruke om og om igjen, og når det er utslitt, kan de bytte det inn i et nytt - helt vederlagsfritt!

De gruppene Kiwi ikke greier å nå med den grønne posen er:

1. Enslige som bare har akkurat nok plastposer til å få kvittet seg med bosset sitt.

2. Mennesker som ikke har et behov for å vise omverdenen at de faktisk har tatt et personlig grep for å redde verden.

De har litt å jobbe med ennå altså.

Wall-E faller gjennom, Kiwi tror de er på sporet

Undrer meg på hvorfor alle spin-off-produktene til Wall-E produserer så store mengder søppel? Lag på lag med emballasje som er transportert hele veien fra Kina. Kjekspakke fylt med små porsjonspakker pakket i plast. Hva skjedde med budskapet i filmen? Hva skjedde med markedsføringsavdelingen i Pixar? Hvorfor ser de ikke en unik mulighet til å gjøre noe helt nytt, noe revolusjonerende innen emballasje og spin-off, for virkelig å mene noe med budskapet i sin egen film? I en ideell verden ...

Overhørte et par eldre damer på butikken her en dag. Ved kassa, der de nye fabelaktige gjenbruksposene til Kiwi er plassert. Mor og datter, eldre årgang, datter: Nei, se der du, hva skulle nå det være godt for med disse posene, hva skulle vi liksom kaste bosset i? Nei, det der har jeg ingen tro på. Mor: De må nå være fine de, kan du ikke kaste bosset i de da? Datter: Er du på styr, de koster jo 16 kroner! Nei, så mye er jeg ikke villig til å betale bare for å spare miljøet!

Vel, hva skal man si? Makan! Eller noe ...