Alle må se dokumentarfilmen Yodok stories! Når filmen kommer til en kino nær deg, må du løpe av gårde og ta med hele din moralske samvittighet og alle du kjenner. Vi skriver 2008 og verdens største konsentrasjonsleir, Nord-Korea, er ennå ikke avviklet. Landet er en matrjosjka av grufulle leire som ikke står tilbake for hverken Stalins eller Hitlers groteske utløp for sinnsykdom gjennom nedslaktingen av millioner av uskyldige mennesker.
Alle brudd på menneskerettigheter er en fallitterklæring for menneskeheten. Som siviliserte dyr med fri tanke og vilje, står vi selv ansvarlig for å vokte vår egen moral. Du og jeg og vi alle sammen er svaret. La gå at jeg høres ut som en middels misjonær, men hva er vel mennesket uten frihet? Dyr? Ja ... I Yodok stories får vi møte tidligere fanger og én fangevokter som har klart å unnslippe konsentrasjonsleirene i Nord-Korea, deriblant leiren Yodok, og som har klart å komme seg levende til Sør-Korea. Paradis.
Hvilket språk kan formidle tårer av blod? Grepet filmskaperne har tatt, som det eneste mulige, er å be en av de tidligere fangene, en teaterregissør, om å lage et stykke om deres felles skjebne og dramatiske liv i konsentrasjonsleirene. Mange av dem har nettopp kommet seg ut av helvetet og lever med traumer og redsler hver time av døgnet. Det blir en musikal. Og hvis musikalsjangeren noen gang skulle komme til sin rett, så måtte det bli i Yodok stories. Det er en ubegripelig sterk opplevelse.
Skuespillerne er sørkoreanske, flest ungdommer, noen barn og noen voksne. Vi får bli med på øving der de får møte ofrene, de som stykket skal handle om. Deres møte med den nordkoreanse lidelsen risses inn i deres uskyld, de blir nødt til å høre om den grusomste tortur, de må få detaljer om hvordan barn dør av sult, hvordan voksne mennesker blir til utsultede dyr som lever i evig dødsangst, hvordan kollektiv nedslakting er dagligdags. Dette skjer nå, akkurat nå, og de har i oppdrag å dramatisere og formidle budskapet. Jeg undrer meg over hva som rører seg i de unge skuespillerne. I den vakre, kraftfulle sangen og dansen formidler de brutalitet, død og krenkelser.
Produksjonsselskapet Piraya Film holder til i Bergen og ideen om å lage filmen er initiert av Raftostiftelsen (som også har samarbeidet om filmene On a thightrope og Belarusian Waltz). Den har tatt over fire år å lage og er regissert av den polske Andrzej Fidyk. Filmen er et mesterverk. Ikke bare fordi den tar opp et glemt kapittel i menneskehetens etterhvert så velutviklede brutalitetshistorie, men fordi er en fordømt godt laget film. Den gjentagende reisen langs den piggtrådbeskyttede nordkoreanske grensen, den brutaliserte statens avskjerming mot omverdenen, gir oss en stadig påminnelse om det lammende fryktregimet Nord-Korea er. Vekslingen mellom de ulike portrettene av flyktningene, scener fra øvinger og fra selve musikalen er svært virkningsfulle grep.
En av de mest gripende scenene i filmen er når danseinstruktøren, en eldre kvinne som har blitt frastjålet åtte år av livet sitt i konsentrasjonsleir, står bak scenen under en forestilling, med musikken ljomende i bakgrunnen, gråtende forteller hvordan hun måtte begrave sine egne foreldre og se sin åtte år gamle sønn dø drukningsdøden inne i leiren: "Hvert eneste øyeblikk i leiren gråt jeg tårer av blod. Det er helt ubegripelig. Ikke åtte måneder, men åtte år av livet mitt."
Hjelp verden til å forstå hva som skjer akkurat nå i Nord-Korea. Dette er mitt bidrag. Lov meg at du ser denne filmen!
Vil du vite mer om Yodok stories kan du gå til http://www.yodokfilm.com/ og http://www.piraya.no/ . Besøk også Raftostiftelsens hjemmesider på http://www.rafto.no/ for mer informasjon om deres menneskerettighetsarbeid.
25 years since September 11
for én uke siden
Innlegg
