Viser innlegg med etiketten BIFF. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten BIFF. Vis alle innlegg

tirsdag 21. oktober 2008

Tårer av blod i Nord-Korea

Alle må se dokumentarfilmen Yodok stories! Når filmen kommer til en kino nær deg, må du løpe av gårde og ta med hele din moralske samvittighet og alle du kjenner. Vi skriver 2008 og verdens største konsentrasjonsleir, Nord-Korea, er ennå ikke avviklet. Landet er en matrjosjka av grufulle leire som ikke står tilbake for hverken Stalins eller Hitlers groteske utløp for sinnsykdom gjennom nedslaktingen av millioner av uskyldige mennesker.

Alle brudd på menneskerettigheter er en fallitterklæring for menneskeheten. Som siviliserte dyr med fri tanke og vilje, står vi selv ansvarlig for å vokte vår egen moral. Du og jeg og vi alle sammen er svaret. La gå at jeg høres ut som en middels misjonær, men hva er vel mennesket uten frihet? Dyr? Ja ... I Yodok stories får vi møte tidligere fanger og én fangevokter som har klart å unnslippe konsentrasjonsleirene i Nord-Korea, deriblant leiren Yodok, og som har klart å komme seg levende til Sør-Korea. Paradis.

Hvilket språk kan formidle tårer av blod? Grepet filmskaperne har tatt, som det eneste mulige, er å be en av de tidligere fangene, en teaterregissør, om å lage et stykke om deres felles skjebne og dramatiske liv i konsentrasjonsleirene. Mange av dem har nettopp kommet seg ut av helvetet og lever med traumer og redsler hver time av døgnet. Det blir en musikal. Og hvis musikalsjangeren noen gang skulle komme til sin rett, så måtte det bli i Yodok stories. Det er en ubegripelig sterk opplevelse.

Skuespillerne er sørkoreanske, flest ungdommer, noen barn og noen voksne. Vi får bli med på øving der de får møte ofrene, de som stykket skal handle om. Deres møte med den nordkoreanse lidelsen risses inn i deres uskyld, de blir nødt til å høre om den grusomste tortur, de må få detaljer om hvordan barn dør av sult, hvordan voksne mennesker blir til utsultede dyr som lever i evig dødsangst, hvordan kollektiv nedslakting er dagligdags. Dette skjer nå, akkurat nå, og de har i oppdrag å dramatisere og formidle budskapet. Jeg undrer meg over hva som rører seg i de unge skuespillerne. I den vakre, kraftfulle sangen og dansen formidler de brutalitet, død og krenkelser.

Produksjonsselskapet Piraya Film holder til i Bergen og ideen om å lage filmen er initiert av Raftostiftelsen (som også har samarbeidet om filmene On a thightrope og Belarusian Waltz). Den har tatt over fire år å lage og er regissert av den polske Andrzej Fidyk. Filmen er et mesterverk. Ikke bare fordi den tar opp et glemt kapittel i menneskehetens etterhvert så velutviklede brutalitetshistorie, men fordi er en fordømt godt laget film. Den gjentagende reisen langs den piggtrådbeskyttede nordkoreanske grensen, den brutaliserte statens avskjerming mot omverdenen, gir oss en stadig påminnelse om det lammende fryktregimet Nord-Korea er. Vekslingen mellom de ulike portrettene av flyktningene, scener fra øvinger og fra selve musikalen er svært virkningsfulle grep.

En av de mest gripende scenene i filmen er når danseinstruktøren, en eldre kvinne som har blitt frastjålet åtte år av livet sitt i konsentrasjonsleir, står bak scenen under en forestilling, med musikken ljomende i bakgrunnen, gråtende forteller hvordan hun måtte begrave sine egne foreldre og se sin åtte år gamle sønn dø drukningsdøden inne i leiren: "Hvert eneste øyeblikk i leiren gråt jeg tårer av blod. Det er helt ubegripelig. Ikke åtte måneder, men åtte år av livet mitt."

Hjelp verden til å forstå hva som skjer akkurat nå i Nord-Korea. Dette er mitt bidrag. Lov meg at du ser denne filmen!

Vil du vite mer om Yodok stories kan du gå til http://www.yodokfilm.com/ og http://www.piraya.no/ . Besøk også Raftostiftelsens hjemmesider på http://www.rafto.no/ for mer informasjon om deres menneskerettighetsarbeid.

mandag 20. oktober 2008

Of time and the city

Jeg må vedgå at jeg ikke vet så mye om Liverpool. Ikke om England eller Storbritannia som helhet heller, jeg har liksom konsentrert all min tankekraft om det russiske. Jeg er faktisk av det slag som aldri har vært hjemme hos den gamle kolonimakten. Jeg er klar over at dette sikkert diskvalifiserer meg til å mene noe om en dokumentarfilm om Liverpool. Samtidig er det et privilegium å kunne se på et kunstverk med åpne, mottakelige øyne. For det er et kunstverk vi snakker om. Hvis man kan driste seg; Of time and the city har overskredet grensen fra godt håndverk til stort kunstverk.

Hvordan vet man at man har sett noe stort? Det er en klisjé, men man blir truffet et sted i kroppen, i hjertet, i magen, og man går ut av mørket med en følelse av å ha tatt del i noe helt spesielt. Så begynner hodet å jobbe. Og det jobber på bussen hjem, om natta, neste dag, kanskje for resten av livet. Stor kunst får egne rom i kroppen og blir der for alltid.

Jeg kjente Liverpool gjennom musikk, slik de fleste andre gjør. Nå kjenner jeg Liverpool i mellomgulvet. Elendigheten. Sulten. Nøden. Kontrastene. Den drepende skitne industrien. Den religiøse dobbeltmoralen. Små glimt av barnelykke. Kjærlige mødre, lekende barn i flokker. Den ugjenkallelige forvandlingen til en moderne by. Hvor ble det av barndommen?

Terence Davies treffer meg midt i mitt eget undrende øyeblikk. Midt i min romantiserende distanse til min egen barndom. Midt i svart-hvitt. Jeg kommer ut av mørket og vet litt mer om meg selv. Og ganske mye om Liverpool. En imponerende samling arkivfilm og stillfoto levendegjøres av en dyp pompøs stemme som ruver og fyller akustikken hele filmen gjennom. Fantastisk! Pompøs, selvironisk og humoristisk. Tonsatt av et knippe nøye utvalgt musikk, ingenting er overlatt til tilfeldighetene, tekst matcher bilder, toner bygger under, poesi som resiteres. Filmen er et stykke poesi.

Man blir litt som Davies av denne filmen, litt pompøs. Og jeg elsker det.

fredag 17. oktober 2008

Encounters at the end of the world

Noen ganger skjer sammentreff av kulturelle referanser når du minst venter det. Werner Herzogs dokumentar fra Antarktis er en fornøyelig, litt skakk framstilling av livet i isødet. Som faktisk viser seg å ikke være så øde som vi uinvidde tror; rundt 1000 eksentriske innbyggere i høysesongen, yoga-senter, minibank, egen radiostasjon, utested, eget gartneri ... Hva mer trenger man vel ved verdens ende?

Det uventede sammentreffet for min del skjedde da musikken ledet meg ad helt andre veier enn til Antarktis. Plutselig befant jeg meg i en russisk-ortodoks kirke. En dyp, dyp russisk bass fulgt av kvinnelig religiøs korsang. En merkelig assosiasjonsrekke kunne begynne. Tankene mine besøkte timene fra universitetet med opplæring i kirkeslavisk, med blandede følelser. Det er en gren for svært spesielt interesserte, men dog obligatorisk i russiskopplæring. Voiceoveren (Herzog selv regner jeg med, tatt i betraktning den meget distinkte tyske aksenten) sammenlignet et dykk under isen i Antarktis med å befinne seg i en opp-ned katedral. Muligens hans utgangspunkt for valg av musikk. Et annet bilde som trengte seg på var Putins urutinerte opptreden i en russisk-ortodoks kirke like etter hans inntreden som president; han korset seg feil. Troverdighet ligger i detaljene. Russisk nyreligiøsitet på sitt aller mest outrerte.

Filmen er tankevekkende. Og morsom. Den ironiserer over kremen av verdens pingvinforskning; ved å tilbringe store deler av livet sammen med pingviner i isødet, mister man etterhvert menneskelig formidlingsevne ser det ut for, muligens blir man en pingvin? Innslaget med en lingvist som måtte avslutte sin PhD-forskning da språket han forsket på formelig døde ut mellom hendene på han, er kostelig. Nå jobber han i et gartneri i Antarktis.

Det er noe svært fascinerende ved mennesker som forlater alt, alle konvensjoner, familie, kjæledyr, karriere, relasjoner, alt for å være ved verdens ende. Herzog illusterer denne drømmen ved hjelp av protretter av svært ulike mennesker: en filosof, en avhoppet finansmann, to eventyrere/reisende, en zoolog, en svevende fysiker som tror at fysikk er den egentlige guddom, en pingvinforsker, en dykkende biolog som gjør sitt siste katedraldykk, en lingvist og en mann som er av royal indianer-avstamning (?) etter hendene å dømme. I en nydelig scene viser mannen frem henden sine, svære klubber. Pekefinger og lillefinger er mye kortere enn vanlig, mens langefinger og ringfinger er like lange og lenger enn normalt. Den odde fingerlengden gjør at linjene i fingerleddene utgjør en rett linje når han strekker ut hendene. Samt at galleblæren hans er plassert en helt annen plass enn hos vanlige mennesker. Det er hans royale bevismateriale. Og han er meget stolt av det.

Noe av det mer hysteriske i filmen må jo være overlevelseskurset drevet av en meget entusiastisk og overtydelig amerikaner. Ett av innslagene på kurset er å øve på white-out conditions (som fikk meg til å tenke på Bel Canto). Med hvite bøtter på hodet, påtegnet fjes med tusj, bare for humor. Kursdeltakere som, uten å stille spørsmål, frivillig trer bøtter over hodene. Oppdraget er å finne instruktøren uten å kunne se. Vel, det går jo som det må gå det. Endeløs forvirring, hodeløse høns.

Budskap? Universet observerer seg selv gjennom våre øyne og ører. Som Antarktis' egen filosof uttrykker det så treffende.

torsdag 16. oktober 2008

Mye bra BIFF!

Nå blir det endelig timesvis i kinomørket igjen! Disse filmene har jeg bestemt meg for å se:

Encounters at the end of the world - dokumentar
Adrift in Tokyo - japansk roadmovie
How to lose friends & alienate people - amerikansk pinlig-komedie
Citizen Havel - dokumentar
Waltz with Bashir - animasjon - skyhøye forventninger!
Jeg er fra Titov Veles - spillefilm
Rock heart Beijing - dokumentar
Yodok stories - dokumentar
Man on wire - dokumentar - skyhøye forventninger!

Får jeg tid, skal jeg se flere, det er et hav av kvalitet å ta av.

Tenkte å si noen ord om filmene etter jeg er vel ute av mørket igjen.