Of time and the city

Jeg må vedgå at jeg ikke vet så mye om Liverpool. Ikke om England eller Storbritannia som helhet heller, jeg har liksom konsentrert all min tankekraft om det russiske. Jeg er faktisk av det slag som aldri har vært hjemme hos den gamle kolonimakten. Jeg er klar over at dette sikkert diskvalifiserer meg til å mene noe om en dokumentarfilm om Liverpool. Samtidig er det et privilegium å kunne se på et kunstverk med åpne, mottakelige øyne. For det er et kunstverk vi snakker om. Hvis man kan driste seg; Of time and the city har overskredet grensen fra godt håndverk til stort kunstverk.

Hvordan vet man at man har sett noe stort? Det er en klisjé, men man blir truffet et sted i kroppen, i hjertet, i magen, og man går ut av mørket med en følelse av å ha tatt del i noe helt spesielt. Så begynner hodet å jobbe. Og det jobber på bussen hjem, om natta, neste dag, kanskje for resten av livet. Stor kunst får egne rom i kroppen og blir der for alltid.

Jeg kjente Liverpool gjennom musikk, slik de fleste andre gjør. Nå kjenner jeg Liverpool i mellomgulvet. Elendigheten. Sulten. Nøden. Kontrastene. Den drepende skitne industrien. Den religiøse dobbeltmoralen. Små glimt av barnelykke. Kjærlige mødre, lekende barn i flokker. Den ugjenkallelige forvandlingen til en moderne by. Hvor ble det av barndommen?

Terence Davies treffer meg midt i mitt eget undrende øyeblikk. Midt i min romantiserende distanse til min egen barndom. Midt i svart-hvitt. Jeg kommer ut av mørket og vet litt mer om meg selv. Og ganske mye om Liverpool. En imponerende samling arkivfilm og stillfoto levendegjøres av en dyp pompøs stemme som ruver og fyller akustikken hele filmen gjennom. Fantastisk! Pompøs, selvironisk og humoristisk. Tonsatt av et knippe nøye utvalgt musikk, ingenting er overlatt til tilfeldighetene, tekst matcher bilder, toner bygger under, poesi som resiteres. Filmen er et stykke poesi.

Man blir litt som Davies av denne filmen, litt pompøs. Og jeg elsker det.