Kan man si gud i HEF?

På et møte i navnefestutvalget i Human-etisk forbund her om dagen begynte forsamlingen å diskutere hvorvidt vi har "lov" til å bruke religøst ladede begreper sånn som "gud", "herregud" og "jøss". En diskusjon om tilsynelatende bagatellmessige ting fikk fart på seg: HEF er et livsynsnøytralt alternativ, men ikke et trossamfunn. Er det da lov å bruke begreper, særlig med tanke på situasjoner der man representerer HEF, som alluderer til religiøse skikkelser eller begreper?

Spørsmålet er like besnærende som prinsipielt, og jeg er tilhenger av besnærende prinsipielle debatter. Mitt medlemsskap i HEF er inngått på prinsipielt grunnlag - jeg vil bruke mine krefter på å jobbe for universelle menneskerettigheter som inkluderer absolutt alle mennesker. Jeg er et postmoderne menneske som har kastet det religiøse åket av meg, for å si det med en forslitt klisjé. Jeg tar konsekvensen av den vitenskapelige æra i menneskehetens historie - jeg satser på at det finnes gode vitenskapelige forklaringer. Skjønt, jeg har også tatt inn over meg at vi er kommet kort på vår ferd mot allvitenhet, og at vi derfor må akseptere å leve med store huller i vår kunnskap. Da føles det riktig å basere seg på det vi faktisk vet. En av de få tingene jeg med sikkerhet vet er at alle mennekser er likeverdige og har universelle og ukrenkelige rettigheter som enkeltindivider. Uansett kjønn, rase, religion og alle mulige andre variabler som har innvirkning på menneskets livsløp.

Det er viktig å understreke at religionsfrihet er én av mange rettigheter som utgjør grunnlaget for Folkeretten. Jeg avviser ingens personlige tro. Jeg ønsker ikke et samfunn der jeg eller en gruppe eller hvem som helst andre skal styre menneskers indre liv og tanker. Og det er her vi kommer til det prinsipielle. Å tro at man ved å melde seg inn i HEF løsriver seg fra alt som kan lukte av religion er tull! Å være medlem i HEF betyr at man respekterer at andre mennesker både tror og utøver sin religion. I prinsippet kan en troende, det være seg kristen, muslim, buddhist, eller hva som helst annet, være fullverdig medlem av HEF. Under den forutsetning at man har en felles enighet om at HEF ikke er verken arena for eller en erstatning for et religiøst trossamfunn. HEF er en livsynsnøytral organisasjon for mennekser som ønsker et meningsfellesskap basert på troen på menneksets ukrenkelige rettigheter, og som tilbyr mennekser såkalte overgangsseremonier, sånn som navnefest, vigsel, konfirmasjon og gravferd.

Ok, det var det livsynsnøytrale prisnippet. Så kommer vi til et kanskje enda mer interessant prinsipp - nemlig det språklige. Som cand. philol.-utdannet og språkmenneske er det alltid givende å diskutere språk og språkbruk. Det engasjerer de fleste, enten man diskuterer dialekter, slæng, nyord osv. Ofte er det de som har hatt minst befatning med språkundervisning som er mest bastante - som jo ofte er tilfelle i andre faglige sammenhenger også. Det jeg synes er den aller mest interessante delen av språkdiskusjoner er imidlertid det rent språkfilosofiske eller språkvitenskapelige. Ofte kan slike diskusjoner kokes ned til etymologi, dvs. læren om ords opprinnelse. Et relevant ord i disse tider er opprinnelsen til ordet jul. Det kommer fra det norrøne, altså førkristne, ordet jól eller jólablot, som var navnet på midtvinterfesten. Man tror at ordet betydde offerfest eller vending av året. Min julefeiring baserer seg nokså mye på denne tradisjonen, nemlig at vi på den aller mørkeste tida av året feirer lyset som snart kommer, men selvsagt også på egne familietradisjoner. Jeg kan ha stjerne i toppen av treet, fordi stjerne for meg symboliserer et himmellegeme som ligner sola vår, det livgivende lyset vi ikke kan leve uten, og ikke Betlehemsstjernen. Jeg slipper altså å ha en forgylt ananas i toppen, slik enkelte "rettroende" HEF-ere mener man må ha.

Så langt om språk og språkfilosofi. Men jeg har ennå ikke kommet til spørsmålet jeg tar opp innledningsvis: Kan man si gud i HEF? Svaret mitt, basert på en språkfilosofisk og kulturologisk idé som jeg skal komme tilbake til, er ja! Språk er bærer av vår historie. Ingen kan leve løsrevet fra vår felles historie, gjennom å uttrykke seg språklig settes vi inn i en historisk kontekst. Dessuten har språk ulike funksjoner. Noen ganger er språk presise uttrykk for våre indre følelser, det er emosjonelt basert og uttrykt på mikronivå. Andre ganger er språket vårt en del av en større kulturell kontekst, vi uttrykker oss i samsvar med forventniger rundt oss. Gud, herregud, jøss, faen, helvete, dæven, fanden osv. er alle utropsord eller banneord som brukes for å understreke eller forsterke betydningen av ord, deler av eller hele setninger. Vi trenger denne typen ord i språket, ofte i sammenhenger der vi ikke har tid til å tenke ut en lang formulering der en mengde ord kanskje kunne erstattet vår forbauselse, forferdelse, overraskelse etc. Det interessante her er at ordene jeg har ramset opp ovenfor er alle ord som er direkte religiøse benevelser eller som alluderer til religiøse eller anti-religiøse skikkelser. For oss ikke-religiøse bør det være like uproblematisk å si herregud som helvete (for jeg tviler på at noen ville stille spørsmålet: Kan en HEF-er si "helvete"?). Gud er avhengig av helvete, inget helvete uten gud. Helvete og gud er religiøse "oppfinnelser" og eksisterer ikke i min metafysiske verden. Begge begrepene er i virkeligheten bare tomme begreper, som kulturoligisk og språkvitenskapelig sett har blitt fylt med et følelsesladd innhold gjennom flere tusen år. Jeg kunne like gjerne sagt noe helt annet. Men da ville ingen i min språklige kontekst, altså mennekser rundt meg, skjønne når jeg forsøkte å understreke eller utheve noe, eller for å si det på en annen måte: Ingen ville skjønne når jeg ble forbanna! (Å forbanne noen kommer vel også strengt tatt fra den religiøse sfære ...?)

Konklusjonen er at en human-etiker fint kan bruke "religiøst ladede" ord. I prinsippet er disse ordene, for de fleste av oss, tømt for sitt religiøse innhold, sett fra et språklig og kulturologisk perspektiv. Det samme skjer når ord og vendinger brukes så mye at de til slutt blir forslitte klisjeer. Men i offisielle sammenhenger, i seremonisammenheng der man representerer HEF, skal man selvsagt ikke banne i kjærka!

Jonas Gahr Støre - et politisk idol

Utenriksminister Jonas Gahr Støre gjestet Studentersamfunnet i Bergen 11.11.08.
Utensriksministerens innlegg ( som også kan sees i sin helhet på nett-tv) er en del av Utenriksdepartementets Refleks-prosjekt som har som undertittelen "norske interesser i en globalisert verden".

Prosjektet består blant annet av en foredragsrekke som utenriksministeren reiser rundt med for å løfte problemstillinger knyttet til blant annet menneskerettigheter frem, for deretter å se på hvordan disse reflekteres i vårt samfunn. Derav navnet Refleks. Foredraget var også en markering av FNs Verdenserklæring om menneskerettighetenes 60-årsdag, som vi feirer 11.12.08! Tre ganger hurra!

Å si at innlegget var knakende bra føles nesten som et understatement. Jonas Gahr Støre fremstår som et ekte politisk idol. Det føles fristende å sammenligne med en nyvalgt president, men fullt så langt skal jeg ikke dra det. Men at han er en antipolariserende kraft i norsk politisk liv og en befriende konstruktiv røst i norsk politisk debatt er hevet over enhver tvil. Han kan både lytte, snakke og argumentere. Det er tre ting på en gang, og hadde alle norske politikere sett til Jonas, hadde vi kanskje fått utrettet en hel del mere.

For vi har virkelig alle forutsetninger i dette landet til å få til alt vi vil. Selv i motbakke synes det som om vi seiler i medvind - i alle fall sammenlignet med verden forøvrig. Det mest befriende med utenriksministerens retorikk er at den alltid har et snev av det internasjonale. Og det er, er min påstand, ikke bare fordi han henter det opp av verktøykassen som er merket utenriksminister i regjeringens redskapsbod. Nei, det er fordi han bare er sånn. Han har god gammeldags dannelse, er en diplomat (tenk det da, også i politikken av alle plasser), har internasjonal bakgrunn, har erfaringer fra Røde Kors' internasjonale hjelpearbeid, kort sagt, han er en ekte statsmann. I tillegg snakker han engasjert og jeg som sitter i publikum får følelsen av å være nær noe ekte, noe genuint.

Etter innlegget fikk flere anledning til å stille Gahr Støre spørsmål eller ta opp saker de mener krever ekstra fokus. Sakene som ble belyst var bistand og hvorvidt norske bistandspenger styres av norske økonomiske interesser i valg av mottakerland, spørsmålet om Vest-Sahara, juridisk-tekniske spørsmål rundt Norges forhold til den europeiske menneskerettighetsdomstolen, norsk våpenindustri og hvordan norskproduserte våpen faktisk kan havne i feil hender og palestinaspørsmålet, for å nevne noen.

Gahr Støre svarte seg gjennom alle spørsmål og klarte seg godt, til tross for at vinklingen på noen av spørsmålene var mer kinkig enn han kanskje hadde ønsket seg. Et politisk idols viktigste egenskap må jo være å kunne overbevise en forsamling om at det finnes minnelige løsninger på nærmest alle verdens problemer. Det er nemlig følelsen jeg sitter igjen med. Han gir oss en positiv tro på fremtiden. Og det føles utrolig viktig og godt. Selv om jeg innerst inne vet at Jonas ikke kan løse alt, kjenner jeg på tryggheten av å ha en voksen ved min side som alltid vet råd, uansett hva som skjer!

Jonas Gahr Støre er mitt politiske og personlige idol. Les innlegget hans (eller boken som kom for noen dager siden) og du vil med ett ha fått deg et nytt idol du også!

Tårer av blod i Nord-Korea

Alle må se dokumentarfilmen Yodok stories! Når filmen kommer til en kino nær deg, må du løpe av gårde og ta med hele din moralske samvittighet og alle du kjenner. Vi skriver 2008 og verdens største konsentrasjonsleir, Nord-Korea, er ennå ikke avviklet. Landet er en matrjosjka av grufulle leire som ikke står tilbake for hverken Stalins eller Hitlers groteske utløp for sinnsykdom gjennom nedslaktingen av millioner av uskyldige mennesker.

Alle brudd på menneskerettigheter er en fallitterklæring for menneskeheten. Som siviliserte dyr med fri tanke og vilje, står vi selv ansvarlig for å vokte vår egen moral. Du og jeg og vi alle sammen er svaret. La gå at jeg høres ut som en middels misjonær, men hva er vel mennesket uten frihet? Dyr? Ja ... I Yodok stories får vi møte tidligere fanger og én fangevokter som har klart å unnslippe konsentrasjonsleirene i Nord-Korea, deriblant leiren Yodok, og som har klart å komme seg levende til Sør-Korea. Paradis.

Hvilket språk kan formidle tårer av blod? Grepet filmskaperne har tatt, som det eneste mulige, er å be en av de tidligere fangene, en teaterregissør, om å lage et stykke om deres felles skjebne og dramatiske liv i konsentrasjonsleirene. Mange av dem har nettopp kommet seg ut av helvetet og lever med traumer og redsler hver time av døgnet. Det blir en musikal. Og hvis musikalsjangeren noen gang skulle komme til sin rett, så måtte det bli i Yodok stories. Det er en ubegripelig sterk opplevelse.

Skuespillerne er sørkoreanske, flest ungdommer, noen barn og noen voksne. Vi får bli med på øving der de får møte ofrene, de som stykket skal handle om. Deres møte med den nordkoreanse lidelsen risses inn i deres uskyld, de blir nødt til å høre om den grusomste tortur, de må få detaljer om hvordan barn dør av sult, hvordan voksne mennesker blir til utsultede dyr som lever i evig dødsangst, hvordan kollektiv nedslakting er dagligdags. Dette skjer nå, akkurat nå, og de har i oppdrag å dramatisere og formidle budskapet. Jeg undrer meg over hva som rører seg i de unge skuespillerne. I den vakre, kraftfulle sangen og dansen formidler de brutalitet, død og krenkelser.

Produksjonsselskapet Piraya Film holder til i Bergen og ideen om å lage filmen er initiert av Raftostiftelsen (som også har samarbeidet om filmene On a thightrope og Belarusian Waltz). Den har tatt over fire år å lage og er regissert av den polske Andrzej Fidyk. Filmen er et mesterverk. Ikke bare fordi den tar opp et glemt kapittel i menneskehetens etterhvert så velutviklede brutalitetshistorie, men fordi er en fordømt godt laget film. Den gjentagende reisen langs den piggtrådbeskyttede nordkoreanske grensen, den brutaliserte statens avskjerming mot omverdenen, gir oss en stadig påminnelse om det lammende fryktregimet Nord-Korea er. Vekslingen mellom de ulike portrettene av flyktningene, scener fra øvinger og fra selve musikalen er svært virkningsfulle grep.

En av de mest gripende scenene i filmen er når danseinstruktøren, en eldre kvinne som har blitt frastjålet åtte år av livet sitt i konsentrasjonsleir, står bak scenen under en forestilling, med musikken ljomende i bakgrunnen, gråtende forteller hvordan hun måtte begrave sine egne foreldre og se sin åtte år gamle sønn dø drukningsdøden inne i leiren: "Hvert eneste øyeblikk i leiren gråt jeg tårer av blod. Det er helt ubegripelig. Ikke åtte måneder, men åtte år av livet mitt."

Hjelp verden til å forstå hva som skjer akkurat nå i Nord-Korea. Dette er mitt bidrag. Lov meg at du ser denne filmen!

Vil du vite mer om Yodok stories kan du gå til http://www.yodokfilm.com/ og http://www.piraya.no/ . Besøk også Raftostiftelsens hjemmesider på http://www.rafto.no/ for mer informasjon om deres menneskerettighetsarbeid.