Nye filmgleder på TIFF 2009

Bare måneder etter BIFF skal jeg endelig få gå på TIFF igjen! Ikke siden slutten av 90-tallet, da TIFF var for ungdom å regne, har jeg hatt gleden av å gå på filmfestival i hjembyen min, Tromsø.

Som vanlig har jeg valgt filmer utfra magefølelse og eksklusivitet, det vil si filmer som mest sannsynlig ikke vil få distribusjon på norske kinoer utenom festivalen. Programmet har skallet noe av for min del, da en del av filemene som gikk på BIFF også gjester TIFF. Det betyr i grunnen færre av valgets kvaler for meg, egentlig en fordel fordi jeg har begrenset tid til rådighet.

Disse ti filmene skal jeg se:

Fuglekikkere - Marco Bechis, 2008
The good, the bad and the weird - Kim Ji-woon, 2008
Tulpan - Sergey Dvortsevoy , 2008
Asyl: Park and Love hotel - Izuru Kumasaka, 2007
Thomas - Miika Soini, 2008 (filmatisering av Kjell Askildsen - et vågestykke)
Vals med Bashir - Ari Folman, 2008 (veldig fornøyd med det, gikk glipp av den på BIFF)
Everybody Dies But Me - Valeriya Gai Germanika, 2008
Good Cats - Ying Liang, 2008
It's Not Me, I Swear! - Philippe Falardeau, 2008
Sukiyaki Western Django - Takashi Miike, 2007 (nuddelwestern ... store forventninger, må jo bli en kanonavslutning av TIFF for min del)

Så langt er det fryd og gammen. TIFF hadde visstnok noen tekniske problemer innledningsvis med billettsalg, men det er løst nå. Det er likevel rom for noen kvalitetsmessige forbedringer på nettsidene, sammenlignet med BIFF (som har meget bra nettsider):

1. Det oppgis ikke om filmene er førpremierer (sånn at jeg som jakter på filmer jeg ellers ikke ville fått sett, kan styre unna førpremierer)
2. Det er vanskelig å finne ut hva som er dokumentarfilmer
3. Det finnes ikke et nedlastbart lommeprogram som man kan printe ut å faktisk få plass til i lomma (for de som kommer langveis fra og ikke kan plukke opp et sånt, hvis det finnes, på en kafé)
4. Filmtitlene i programmet, som åpnes i et eget vindu, bør være aktive lenker. Det gjør det enklere å raskt få info om filmen mens man bestiller
5. Man bør kunne sortere filmer på land, slik at de som er spesielt interessert i f.eks. Russland, slik som jeg, raskt kan lete seg frem til filmer derfra
   

Da gjenstår det bare å glede seg som et lite barn i under en uke! Og får jeg tid mellom alle filmene, familiepleie og kafébesøk, skriver jeg kanskje noen ord om filmene. Snurr film!

Of time and the city

Jeg må vedgå at jeg ikke vet så mye om Liverpool. Ikke om England eller Storbritannia som helhet heller, jeg har liksom konsentrert all min tankekraft om det russiske. Jeg er faktisk av det slag som aldri har vært hjemme hos den gamle kolonimakten. Jeg er klar over at dette sikkert diskvalifiserer meg til å mene noe om en dokumentarfilm om Liverpool. Samtidig er det et privilegium å kunne se på et kunstverk med åpne, mottakelige øyne. For det er et kunstverk vi snakker om. Hvis man kan driste seg; Of time and the city har overskredet grensen fra godt håndverk til stort kunstverk.

Hvordan vet man at man har sett noe stort? Det er en klisjé, men man blir truffet et sted i kroppen, i hjertet, i magen, og man går ut av mørket med en følelse av å ha tatt del i noe helt spesielt. Så begynner hodet å jobbe. Og det jobber på bussen hjem, om natta, neste dag, kanskje for resten av livet. Stor kunst får egne rom i kroppen og blir der for alltid.

Jeg kjente Liverpool gjennom musikk, slik de fleste andre gjør. Nå kjenner jeg Liverpool i mellomgulvet. Elendigheten. Sulten. Nøden. Kontrastene. Den drepende skitne industrien. Den religiøse dobbeltmoralen. Små glimt av barnelykke. Kjærlige mødre, lekende barn i flokker. Den ugjenkallelige forvandlingen til en moderne by. Hvor ble det av barndommen?

Terence Davies treffer meg midt i mitt eget undrende øyeblikk. Midt i min romantiserende distanse til min egen barndom. Midt i svart-hvitt. Jeg kommer ut av mørket og vet litt mer om meg selv. Og ganske mye om Liverpool. En imponerende samling arkivfilm og stillfoto levendegjøres av en dyp pompøs stemme som ruver og fyller akustikken hele filmen gjennom. Fantastisk! Pompøs, selvironisk og humoristisk. Tonsatt av et knippe nøye utvalgt musikk, ingenting er overlatt til tilfeldighetene, tekst matcher bilder, toner bygger under, poesi som resiteres. Filmen er et stykke poesi.

Man blir litt som Davies av denne filmen, litt pompøs. Og jeg elsker det.

Encounters at the end of the world

Noen ganger skjer sammentreff av kulturelle referanser når du minst venter det. Werner Herzogs dokumentar fra Antarktis er en fornøyelig, litt skakk framstilling av livet i isødet. Som faktisk viser seg å ikke være så øde som vi uinvidde tror; rundt 1000 eksentriske innbyggere i høysesongen, yoga-senter, minibank, egen radiostasjon, utested, eget gartneri ... Hva mer trenger man vel ved verdens ende?

Det uventede sammentreffet for min del skjedde da musikken ledet meg ad helt andre veier enn til Antarktis. Plutselig befant jeg meg i en russisk-ortodoks kirke. En dyp, dyp russisk bass fulgt av kvinnelig religiøs korsang. En merkelig assosiasjonsrekke kunne begynne. Tankene mine besøkte timene fra universitetet med opplæring i kirkeslavisk, med blandede følelser. Det er en gren for svært spesielt interesserte, men dog obligatorisk i russiskopplæring. Voiceoveren (Herzog selv regner jeg med, tatt i betraktning den meget distinkte tyske aksenten) sammenlignet et dykk under isen i Antarktis med å befinne seg i en opp-ned katedral. Muligens hans utgangspunkt for valg av musikk. Et annet bilde som trengte seg på var Putins urutinerte opptreden i en russisk-ortodoks kirke like etter hans inntreden som president; han korset seg feil. Troverdighet ligger i detaljene. Russisk nyreligiøsitet på sitt aller mest outrerte.

Filmen er tankevekkende. Og morsom. Den ironiserer over kremen av verdens pingvinforskning; ved å tilbringe store deler av livet sammen med pingviner i isødet, mister man etterhvert menneskelig formidlingsevne ser det ut for, muligens blir man en pingvin? Innslaget med en lingvist som måtte avslutte sin PhD-forskning da språket han forsket på formelig døde ut mellom hendene på han, er kostelig. Nå jobber han i et gartneri i Antarktis.

Det er noe svært fascinerende ved mennesker som forlater alt, alle konvensjoner, familie, kjæledyr, karriere, relasjoner, alt for å være ved verdens ende. Herzog illusterer denne drømmen ved hjelp av protretter av svært ulike mennesker: en filosof, en avhoppet finansmann, to eventyrere/reisende, en zoolog, en svevende fysiker som tror at fysikk er den egentlige guddom, en pingvinforsker, en dykkende biolog som gjør sitt siste katedraldykk, en lingvist og en mann som er av royal indianer-avstamning (?) etter hendene å dømme. I en nydelig scene viser mannen frem henden sine, svære klubber. Pekefinger og lillefinger er mye kortere enn vanlig, mens langefinger og ringfinger er like lange og lenger enn normalt. Den odde fingerlengden gjør at linjene i fingerleddene utgjør en rett linje når han strekker ut hendene. Samt at galleblæren hans er plassert en helt annen plass enn hos vanlige mennesker. Det er hans royale bevismateriale. Og han er meget stolt av det.

Noe av det mer hysteriske i filmen må jo være overlevelseskurset drevet av en meget entusiastisk og overtydelig amerikaner. Ett av innslagene på kurset er å øve på white-out conditions (som fikk meg til å tenke på Bel Canto). Med hvite bøtter på hodet, påtegnet fjes med tusj, bare for humor. Kursdeltakere som, uten å stille spørsmål, frivillig trer bøtter over hodene. Oppdraget er å finne instruktøren uten å kunne se. Vel, det går jo som det må gå det. Endeløs forvirring, hodeløse høns.

Budskap? Universet observerer seg selv gjennom våre øyne og ører. Som Antarktis' egen filosof uttrykker det så treffende.