Kan man si gud i HEF?

På et møte i navnefestutvalget i Human-etisk forbund her om dagen begynte forsamlingen å diskutere hvorvidt vi har "lov" til å bruke religøst ladede begreper sånn som "gud", "herregud" og "jøss". En diskusjon om tilsynelatende bagatellmessige ting fikk fart på seg: HEF er et livsynsnøytralt alternativ, men ikke et trossamfunn. Er det da lov å bruke begreper, særlig med tanke på situasjoner der man representerer HEF, som alluderer til religiøse skikkelser eller begreper?

Spørsmålet er like besnærende som prinsipielt, og jeg er tilhenger av besnærende prinsipielle debatter. Mitt medlemsskap i HEF er inngått på prinsipielt grunnlag - jeg vil bruke mine krefter på å jobbe for universelle menneskerettigheter som inkluderer absolutt alle mennesker. Jeg er et postmoderne menneske som har kastet det religiøse åket av meg, for å si det med en forslitt klisjé. Jeg tar konsekvensen av den vitenskapelige æra i menneskehetens historie - jeg satser på at det finnes gode vitenskapelige forklaringer. Skjønt, jeg har også tatt inn over meg at vi er kommet kort på vår ferd mot allvitenhet, og at vi derfor må akseptere å leve med store huller i vår kunnskap. Da føles det riktig å basere seg på det vi faktisk vet. En av de få tingene jeg med sikkerhet vet er at alle mennekser er likeverdige og har universelle og ukrenkelige rettigheter som enkeltindivider. Uansett kjønn, rase, religion og alle mulige andre variabler som har innvirkning på menneskets livsløp.

Det er viktig å understreke at religionsfrihet er én av mange rettigheter som utgjør grunnlaget for Folkeretten. Jeg avviser ingens personlige tro. Jeg ønsker ikke et samfunn der jeg eller en gruppe eller hvem som helst andre skal styre menneskers indre liv og tanker. Og det er her vi kommer til det prinsipielle. Å tro at man ved å melde seg inn i HEF løsriver seg fra alt som kan lukte av religion er tull! Å være medlem i HEF betyr at man respekterer at andre mennesker både tror og utøver sin religion. I prinsippet kan en troende, det være seg kristen, muslim, buddhist, eller hva som helst annet, være fullverdig medlem av HEF. Under den forutsetning at man har en felles enighet om at HEF ikke er verken arena for eller en erstatning for et religiøst trossamfunn. HEF er en livsynsnøytral organisasjon for mennekser som ønsker et meningsfellesskap basert på troen på menneksets ukrenkelige rettigheter, og som tilbyr mennekser såkalte overgangsseremonier, sånn som navnefest, vigsel, konfirmasjon og gravferd.

Ok, det var det livsynsnøytrale prisnippet. Så kommer vi til et kanskje enda mer interessant prinsipp - nemlig det språklige. Som cand. philol.-utdannet og språkmenneske er det alltid givende å diskutere språk og språkbruk. Det engasjerer de fleste, enten man diskuterer dialekter, slæng, nyord osv. Ofte er det de som har hatt minst befatning med språkundervisning som er mest bastante - som jo ofte er tilfelle i andre faglige sammenhenger også. Det jeg synes er den aller mest interessante delen av språkdiskusjoner er imidlertid det rent språkfilosofiske eller språkvitenskapelige. Ofte kan slike diskusjoner kokes ned til etymologi, dvs. læren om ords opprinnelse. Et relevant ord i disse tider er opprinnelsen til ordet jul. Det kommer fra det norrøne, altså førkristne, ordet jól eller jólablot, som var navnet på midtvinterfesten. Man tror at ordet betydde offerfest eller vending av året. Min julefeiring baserer seg nokså mye på denne tradisjonen, nemlig at vi på den aller mørkeste tida av året feirer lyset som snart kommer, men selvsagt også på egne familietradisjoner. Jeg kan ha stjerne i toppen av treet, fordi stjerne for meg symboliserer et himmellegeme som ligner sola vår, det livgivende lyset vi ikke kan leve uten, og ikke Betlehemsstjernen. Jeg slipper altså å ha en forgylt ananas i toppen, slik enkelte "rettroende" HEF-ere mener man må ha.

Så langt om språk og språkfilosofi. Men jeg har ennå ikke kommet til spørsmålet jeg tar opp innledningsvis: Kan man si gud i HEF? Svaret mitt, basert på en språkfilosofisk og kulturologisk idé som jeg skal komme tilbake til, er ja! Språk er bærer av vår historie. Ingen kan leve løsrevet fra vår felles historie, gjennom å uttrykke seg språklig settes vi inn i en historisk kontekst. Dessuten har språk ulike funksjoner. Noen ganger er språk presise uttrykk for våre indre følelser, det er emosjonelt basert og uttrykt på mikronivå. Andre ganger er språket vårt en del av en større kulturell kontekst, vi uttrykker oss i samsvar med forventniger rundt oss. Gud, herregud, jøss, faen, helvete, dæven, fanden osv. er alle utropsord eller banneord som brukes for å understreke eller forsterke betydningen av ord, deler av eller hele setninger. Vi trenger denne typen ord i språket, ofte i sammenhenger der vi ikke har tid til å tenke ut en lang formulering der en mengde ord kanskje kunne erstattet vår forbauselse, forferdelse, overraskelse etc. Det interessante her er at ordene jeg har ramset opp ovenfor er alle ord som er direkte religiøse benevelser eller som alluderer til religiøse eller anti-religiøse skikkelser. For oss ikke-religiøse bør det være like uproblematisk å si herregud som helvete (for jeg tviler på at noen ville stille spørsmålet: Kan en HEF-er si "helvete"?). Gud er avhengig av helvete, inget helvete uten gud. Helvete og gud er religiøse "oppfinnelser" og eksisterer ikke i min metafysiske verden. Begge begrepene er i virkeligheten bare tomme begreper, som kulturoligisk og språkvitenskapelig sett har blitt fylt med et følelsesladd innhold gjennom flere tusen år. Jeg kunne like gjerne sagt noe helt annet. Men da ville ingen i min språklige kontekst, altså mennekser rundt meg, skjønne når jeg forsøkte å understreke eller utheve noe, eller for å si det på en annen måte: Ingen ville skjønne når jeg ble forbanna! (Å forbanne noen kommer vel også strengt tatt fra den religiøse sfære ...?)

Konklusjonen er at en human-etiker fint kan bruke "religiøst ladede" ord. I prinsippet er disse ordene, for de fleste av oss, tømt for sitt religiøse innhold, sett fra et språklig og kulturologisk perspektiv. Det samme skjer når ord og vendinger brukes så mye at de til slutt blir forslitte klisjeer. Men i offisielle sammenhenger, i seremonisammenheng der man representerer HEF, skal man selvsagt ikke banne i kjærka!